Høysesong for manflu

November er lang, kjip, mørk og vanskelig nok i seg selv å holde ut. Med syke mannfolk på toppen av det hele blir det fristende å tyvstarte på julekalenderen.

Det begynner å bli et alvorlig problem. Du vet hvordan man etter å ha levd sammen med ektefellen en del år, kjenner de fleste reaksjonsmønstre og merker på hele din egen kropp hva som snart skal komme ut av den andre? Vel, sånn er det for meg: Et host og jeg eksploderer innvendig som et lemmen. Kan noen finne opp en kur mot man-flu? Vær så snill.

Stakkars meg
Jeg tror de fleste kommer til et punkt i forholdet hvor man har kranglet de fleste krangler ferdig. Allerede før krangelen har starta vet du hvem som går seirende ut av det ene og andre temaet. Og du er smertelig klar over at livet sammen er et slags minesveiper-spill hvor utkrangla bombefelt er om å gjøre å unngå. Sånn har jeg det når ektefellen nyser eller hoster. Da vet jeg hva som er i ferd med å skje. At skuldrene snart skal heise seg stakkarslig opp samtidig som hendene og bena blir helt fullstendig blytunge og slepes mot gulvet. At det blir umulig å kikke opp eller gi noen respons når jeg prøver å få kontakt. At hvert host skal leves ut og kjennes på til det fulle. At hverdagslogistikken blir en fullstendig enmannsjobb. Og ikke minst: At ferdig utsnytede snytepapirer skal ligge på kjøkkenbenken, mellom sofaputene, i bukselommene og på stuebordet.

Jeg vurderer å slutte i jobben for å forske på en kur mot manflu, og jeg mener det oppriktig ville gjort verden til et bedre sted å leve.

Ikke alene
En fattig trøst er at jeg vet jeg ikke er alene. Jeg kan knapt si sykt mannfolk til mine kvinnelige venner og kolleger uten at en drøss lignende historier øser ut av munnene deres. Ei jeg kjenner har slitt med scenebetennelse i mange år, men da mannen fikk vondt i skuldra en gang erklærte han at det var en særdeles alvorlig scenebetennelse. Det var angivelig omtrent som om han ble innlagt på akuttavdelingen. En lege fortalte meg en gang om en mann som kom inn i ambulanse, og ble sendt hjem etter grundige undersøkelser med instruks om å drikke varm te. Her om dagen var en kollega syk, men da hun nevnte for mannen at hun hadde måttet gå hjem fra jobb, kjente han at han faktisk var så syk at han måtte gå og legge seg. Igjen sto hun med ansvar for barn, middag og legging.

Ei anna holder på å eksplodere hver gang mannen hoster. Han hoster nemlig så stille og forsiktig at ingenting kommer opp, for ikke å trigge hodepinen eller raspe i halsen. Resultatet er pinglete og lavmælt hosting i ett sett og en familie som ikke fungerer. Jeg kjenner meg igjen her også.
«HOST ORDENTLIG OG BLI FERDIG DA MANN!»

Ombud
Her på kontoret har vi en ivrig ildsjel som er veldig opptatt av å støtte opp om menn med man-flu. Et slags man-flu-ombud. Han har lest noe forskning som tilsier at menn har lavere smerteterskel enn kvinner, og hver gang et noen kommer på jobb og forteller om syke mannfolk tilbyr han seg å rykke ut med våt klut, spybøtte, hårholding og skuldermasasje.

Den forskningen han viser til finnes absolutt. Noen har forska seg frem til at kvinner og menn har ulik smerteterskel. Noen har også forska seg frem til at terskelen er lik. De lærde strides.

Paradoks
Jeg innser, og kan for all del ta litt selvkritikk på, at denne heljepraten så langt ikke er skrevet i likestillingens tegn, men når det kommer til kjønn og helse er ikke det så farlig. Omfanget av forskning på kvinnesykdommer satt opp mot for eksempel potensmidler for menn er et soleklart eksempel på at noen utspill i kvinners favør er helt nødvendig. Forskning på kvinnesykdommer er ekstremt nedprioritert sammenlignet med forskning på mannsproblemer som impotens. En rapport fra Kilden kjønnsforskning som kom ut i fjor viser for eksempel at kvinnesykdommer og kvinners helse blir lavere prioritert i forskningen enn typiske sykdommer og helseproblemer menn støter på.

Noen trøstende ord?
Denne heljepraten burde kanskje vært avsluttet med en rekke fine ord til min utkårede. Rett og slett for å veie opp for at jeg har hengt ham ut på det groveste når han selv mener han er på sitt mest sårbare, men ærlig talt: Jeg orker ikke. Med barnehagebakterier og en sykdom som avløser en annen har november blitt så lang at jeg i et svakt øyeblikk har tyvstarta på ett-åringens julekalender. Det finnes for all del noen smilefelt i vårt minesveiper-spill, ikke bare bombefelt, men det får bli tema en annen gang. Kanskje tålmodigheten er opparbeida til å klare det etter to hostefrie uker. Utpå vårparten med andre ord. Kanskje.