Annonse:
Illustrasjon: Colorbox
Illustrasjon: Colorbox

De er travelt opptatt med å gjøre alt de gjorde før, i tillegg til alt de skal gjøre nå. De er damer, selv om Jan Eggum stort sett synger om menn.

«Mødre va heme – det var godt å leve», synger Eggum i tittelklassikeren. Bortsett fra at mennene hadde lengre hår enn Wenche Myhre er det Lenin og Zorro det går i, i sangen. Og sånn var det jo etter krigen. Damer var hjemme, og menn var helter.I JURYEN: Redaktør Grete A. Husebø, Arendals Tidende. Arkivfoto

Fyrverkeri
Kvinnedagen som ble markert forrige uke viste et fyrverkeri av viktige kvinnesaker. Agderposten som via hele forsida til hva menn syns om likestilling på 8. mars viser at den lokale markeringa er knallviktig. #Metoo-kampanjen trenger man nesten ikke å nevne. Sumaya Jirde Ali viste på en ufattelig tøff og samtidig sårbar måte hva det kan koste for kvinner å snakke om problemene vårt samfunn fortsatt har med likestilling. Mens jeg scrollet gjennom nettavisene og sorterte ut årets mest interessante kvinnedagsartikler sto en mektig mann på Stortinget og måtte ta ansvar for sine handlinger. Stortingspresident Olemic Thommessen måtte til slutt trekke seg fra vervet som også gjorde ham til byggeleder for den kostbare garasjen. Jeg tenkte med meg selv at hadde stortingspresidenten vært en kvinne, ville hun gått for lenge siden. For samtidig som likestillingen i Norge er kommet ufattelig langt, har vi ufattelig langt igjen å gå. Både kvinner og menn.

Feit feminist
Jeg følte meg litt skyldig på 8. mars i år. Kjente på følelsen av å være en avslipt feminist. For så lenge jeg har hatt en mening om samfunnet vi lever i har jeg vært feminist. Jeg har ment at kvinner må ta sin plass i arbeidslivet. De må bane seg frem, ikke bare for sin egen skyld, men for alle kvinners skyld.

Det siste halvet året har jeg imidlertid stadig vekk tenkt at jeg skjønner hvorfor de ordnet det som de gjorde før i tida. At mannen var ute på jobb, og dama gikk hjemme. Tanken på et sånt liv kan være ganske forlokkende når man er kvinne i en krevende jobb og samtidig bærer på verdens største skatt inni magen. For samtidig som et mirakel tar form inni deg og du er verdens lykkeligste, så har du hormoner som gjør deg så sliten at du helst vil sove døgnet rundt, du bruker dobbelt så mye tid på dobesøk som før, bekkenløsning gjør det vanskelig å gå og vann i kroppen gjør det til en øvelse i smertemestring å skrive på PC. Hvis du er som meg vel å merke. Jobben er imidlertid den samme som før.

Men det skal man klare som kvinne i det 21. århundre. Når de ni månedene hvor du skal sjonglere jobb og en kropp du ikke kjenner igjen er over får du en liten pause hvor du får lov til kun å være mor. Så skal du tilbake i den krevende jobben, men nå også med en krevende jobb på hjemmebane. Du skal prestere i arbeidslivet, for det har kvinnene før deg banet vei for. Samtidig skal du være mamma.  Og selv om vi alle skulle ønske det var sånn, så er vi ikke i en situasjon hvor mannen tar halvparten av ansvaret og arbeidet på hjemmebane. Der har likestillingen en lang vei å gå.

Dårlig samvittighet
Han støvsuger kanskje, men jeg vil tørre å påstå at i et kraftig flertall av de norske hjem kommer runden med støvsuging etter at kona har bedt ham om det og han har sukket litt tungt. Det samme gjelder oppvasken og klesvasken. Om det er sånn at arbeidet fordeles likt, fordeles fortsatt ike ansvaret for arbeidet likt i de fleste hjem jeg kjenner til. Kvinner forteller om dårlig samvittighet for alt som ikke er gjort, og ender med å bli den som alltid går rundt og maser på alle andre. De kan imidlertid ikke legge fra seg ansvaret, for da kommer de dømmende kommentarene. Mange vil møte en anklage om at menn ikke tar ansvar for arbeidet som må gjøres hjemme med at mannen oftest tar ansvar for det som gjøres utenfor husets fire vegger, snømåking, bilvask og å rydde i garasjen. Det er vel og bra, men det er bare at det tar omtrent en tiendedel av tida sammenlignet med det kvinna gjør.

Hverdagsheltene
Jeg kjenner utrolig mange helter, og i dette tilfellet er det de som fortsetter å brøyte vei for likestillingskampen jeg syns er verdt å trekke frem. Ikke bare de som er synlige i media som mektige ledere og sterke stemmer, men de som gjør en innsats på hjemmebane hver dag. Sånn at vi ikke skal gå tilbake i tid, til når mødre måtte være «heme» for at det skulle være godt å leve. Det kan nemlig virke litt fristende av og til.