Betaling avvist

Det er faktisk en skikkelig kjip følelse.

For litt siden ruslet jeg blid og fornøyd inn hos min favorittleverandør av matvarer for å handle inn dagens middag. For en gangs skyld hadde jeg lagt en noenlunde gjennomtenkt plan før jeg satt i gang handleturen og unngikk derfor de verste impulskjøpene. Jeg skal innrømme at det ble litt ekstra med i kurven denne dagen også, men stort sett holdt jeg meg til planen.

Etter at varene var slått inn i kassa tappet jeg kortet mot betalingsautomaten og snudde meg for å pakke varene. Jeg kom derimot ikke så langt før «avvist» lyste mot meg i stede for «godkjent». Atte hæ? Jeg hadde jo dobbeltsjekket kontoen min før jeg gikk inn i butikken og det skulle i teorien være mer enn nok penger der.

Litt stresset gjentok jeg prosedyren og resultatet forble det samme. Mannen i kassen så litt oppgitt ut der jeg stotrende prøvde å unnskylde meg med at det egentlig var penger tilgjengelig. På tredje forsøket ga jeg opp og ruslet ut på parkeringsplassen med halen mellom beina – uten dagens middag.

Dette er noe av det flaueste jeg vet om, og dette er også årsaken til at jeg alltid har litt kontanter tilgjengelig. Jeg hadde derimot lagt igjen lommeboken hjemme akkurat denne dagen og hadde bare kortet med meg. Etter å nok en gang ha sjekket kontoen og bedrevet litt superenkel forskning, så kom jeg frem til at dette bare var min egen skyld. Kortet mitt hadde gått ut. Jeg husket plutselig at det nye kortet kom i posten for en stund siden og siden jeg utsetter alt som utsettes kan, så ble dette trygt plassert i en skuff – og glemt der.

Denne episoden fikk meg derimot til å tenke. Man opplever jo med ujevne mellomrom å stå bak folk i kassakøen som får betalingen avvist. Som plukker ut en og en vare frem til betalingen til slutt går gjennom. I tiden fremover vil vi nok dessverre oppleve dette stadig oftere.

Nå har prisen på matvarer eksplodert. Prisen på drivstoff har skutt i taket, og vi leser hele tiden om nye strømrekorder. Og det er ikke rekorder i positiv retning. Nå skal de vist sette opp renten også og «bekymrede» inkassoselskaper står frem i media og forteller at mengden ubetalte regninger aldri har vært høyere. Samtidig har vanlige folks inntekt stått stille. Dette er jo dømt til å på et tidspunkt og gå til helvete.

Senest i dag leste jeg en artikkel i VG hvor Grunde Almeland, leder i Stortingets familiekomité, rett ut sier at han frykter de store prisøkningene i velstandslandet Norge vil føre til flere fattige familier. Venstretoppen er spesielt bekymret for dem som har minst fra før. De som ikke har en bufferkonto eller noen plass forbruker kan kuttes. Han forteller at han frykter mer fattigdom og følgene dette vil kunne få. Spesielt for barn og unge og han tror vi vil få se at mange får det vanskeligere psykisk.

De som allerede lever på minimum – har allerede slitt en stund på grunn av høye strømpriser. Når så mye annet også blir så mye dyrere nesten over natta, vil mange få store problemer med å få hverdagen til å gå rundt, sier han i en epost til VG.

Mangle sliter med å komme seg på beina etter to års pandemi. Almeland sier videre til avisen at situasjonen krever at politikerne bretter opp ermene og tar grep om situasjonen. Hvordan dette eventuelt kan gjøres har ikke jeg kunnskaper til å uttale meg om, men at situasjonen for mange er uholdbar er det ingen tvil om.

Jeg merker selv at jeg har begynt å veie forbruket på en helt annen måte. Jeg dusjer kortere, jeg kjører mye mindre bil og utskeielsene har blitt langt færre. Det er overhodet ikke synd på meg, men jeg føler utrolig med alle dem der ute som virkelig sliter nå. Jeg håper virkelig vi får snudd denne trenden før det allerede er for sent.