Eydehavn som industribygd- ja takk

Steinar Høyland er leder for Eydehavn innbyggerråd og er svært engasjert i utviklingen av Eydehavn.

En ekte Eydehavner?
– Jeg vokste opp på Helle, så jeg er vel ikke helt å regne for Eydehavner, men min bestefar flyttet hit på 30 tallet for å jobbe på fabrikken, så jeg har gode røtter her.

Nå er det nesten 20 år siden vi flyttet hit og inn i min bestefars hus, så jeg regner meg som lokal nå, sier Steinar med et lurt smil.

Steinar Høyland er en aktiv figur i nabolaget på Eydehavn, og han prøver å lytte mer enn han snakker i møte med folk i bygda og deres meninger, om det gjelder den nye veien, Morrow, havna, skolen og det siste, amoniakk fabrikken.

 – Det er ikke bestemt at det skal bygges aminiakkfabrikk her på Eydehavn, men det er under utredning og det planlegges å legge den her ute.
 –Jeg er ikke imot at det blir mer industri på Eydehavn. Dette er tross alt en historisk industribygd. Hele dette lokalsamfunnet ble bygget rundt fabrikken og smelteverket her. Det som jeg er opptatt av er at det skal være trygt for folk å bo i nærheten av industrien, og det er jeg ikke sikker på at en amoniakk fabrikk er.
Det er flere utfordringer rundt dette, og man regner en sikkerhets sone på ca.1 km i diameter rundt et slikt anlegg. Det betyr at om det skjer en ulykke og det blir lekasje, så må alle som bor helt bort til Neskilen evakueres.
 – Det andre spørsmålet somjeg stiller er jo om dette i det hele tatt hører hjemme i det grønne skiftet. Det er svært energi krevende å produsere amoniakk. Man bruker 170 Kw for å få 40 Kw ut.
Det er en fin tanke at skipsfarten skal bruke amoniakk som drivstoff. Det er karbon nøytralt som drivstoff.

Eydehavn innbyggerråd
Steinar er leder for det som kalles Eydehavn innbyggerråd. Det het tidligere “Eydehavn vil vi vel”, men da Steinar fikk utfordringen om å lede denne benyttet han muligheten til å skifte navn.
– Det er få unge som vet hva en vel forening er, så jeg googlet litt og fant ut at det er mange steder som har innbyggerråd, så det ble det.
 –Vi prøver å være en stemme inn i media og en påvirker på politikere på saker som gjelder folka som hører til her på Eydehavn.
Når jeg er ute og treffer folk så har de fleste en mening om det meste, og vi forsøker å formidle folks tanker og meninger. Det er ikke så viktig hva jeg selv mener, men det er viktig hva folk tenker og ønsker seg.
Den nye veien
Det er ikke mange dager siden den nye veien til havna ble åpnet av ordføreren, og med mange gjester tilstede. Det er ikke alle som er like fornøyd med den, med unntak av de som bor langs Nesgata der trafikken har dundret igjennom i årevis. Nå er det ikke lenger transport av tømmer gjennom Eydehavns mest sentrale gate.

– Jeg har jobbet med å sette fokus på trafikk sikkerhet siden vil flyttet hit, og det gleder meg og mange nå som de store lastebilene ikke lenger kjører her, men det er fortsatt mye trafikk, og jeg vil fortsette med å legge press på at det skal bli bedre og tryggere å krysse veien for folk som ferdes her.

Engasjert
Den som kjenner Steinar Høyland og vet hvor mye han er engasjert, må nok i ny og ne lure på hvor han tar kreftene fra.

– Jeg fikk med meg en sluttpakke fra mine mange år som kontorist i forsvaret og gikk av med pensjon da jeg fylte 60 år. Det har gitt meg mange år der jeg har kunnet sette fokus på ting er jeg opptatt av. Jeg er for tiden også leder av styret på Bedehuset i Eydehavn, og det gjør jeg fordi jeg har sans for den institusjonen som den er, og har vært på Eydehavn. Det er noe verdifullt å ta vare på den. Vi håper jo at flere unge kommer på banen og vil være med å bygge videre på det som har vært en del av lokalsamfunnet siden 1905.

Hvor henter du kreftene fra?
– Jeg lader batteriene mine på Frisøya. Det er mitt skattkammer og tilfluktssted. Nå r jeg er sliten og uinspirert så tar jeg båten over og tenner meg et bål. De andre sier er altfor glad i å brenne bål, men det tror jeg ikke går an.
Der ute kan jeg sitte helt aleine, og trekke pusten dypt og hente meg inn. Jeg overnatter gjerne, og en vinter så ble jeg værfast. Sundet mellom øya og fastlandet frøs igjen og jeg ha kom meg ikke over med kanoen jeg hadde padlet ut med. Jeg ble iaktatt av Per Edvard Andersen som bor rett over sundet, og han stod klar med telefonen i hånden og ventet på mitt “nødrop”. Jeg kom til slutt over med kanoen på egen hånd.