En seiglivet nyskaping

Litt lokal avishistorie og Arendals Tidende:

Tanken om en egen lokalavis for Arendal hadde levd lenge da Arendals Tidende ble stiftet høsten 2005. Fram til 1970- og -80 årene hadde Arendal hatt flere aviser gjennom skiftende tider, de to siste som bukket under var først «Sørlandske Tidende» og deretter «Tiden».

«Sørlandske Tidende» var stiftet i 1832 under navnet «Vestlandske Tidende». Dette var den dominerende og største avisen for Arendal og omland i tiden før andre verdenskrig. Denne avisen gjorde aldri knefall for nazi—regime, og da de trykket et bilde av Kong Haakon på fødselsdagen hans, var det slutt. Også Tiden falt i okkupantenes unåde og ble forbudt utgitt.

Den eneste avisen som kom ut uavbrutt gjennom krigen, og med tysk velsignelse, var Agderposten som også satte inn naziredaktør de siste krigsårene.

Under de fleste krigsårene kjørte Agderposten blant annet en fast spalte på 1. siden under vignetten: «Derfor ble jeg nazist». Og som enerådende nyhetsformidler og bærer av reklame fra næringslivet, fikk Agderposten et solid forsprang på sine to tidligere konkurrenter da krigen var over samfunnet og begynte å komme tilbake til det normale. De hadde markedet og ressursene, Vestlandske Tidende og Tiden måtte begynne fra null og klarte aldri å komme tilbake til de posisjonene de hadde hatt før krigen. Ikke bare var de finansielle musklene for svake og teknologien akterutseilt. Begge de to avisene måtte legge ned sine respektive trykkerier i løpet av 1960- og 70-årene, og etter ytterligere et par tiår var det slutt på utgivelsene, Sørlandske Tiden i 1973 og Tiden i 1982.

Agderposten var igjen alene tilbake i markedet. For øvrig et lokalmarked i sterk vekst, og nå også med offsettrykk på slutten av 70-tallet, en helt ny teknologi både økonomisk og kvalitetsmessig. Nå kunne det også trykkes i farger, noe annonsørene kastet seg over i en tid gjennom 1980-årene og som førte norske aviser inn i en gullalder. Avisene kunne nå også boltre seg i fargereportasjer, og mange små lokalaviser vokste til regionaviser. Da de to konkurrentene til Agderposten måtte gi tapt på terskelen til den nye tiden for aviser, hadde Agderposten et opplag på ca. 10 000 aviser, og ved tusenårsskifte noen få tiår senere var opplaget nærere 27 000. Gratisavisen «Markedsavisen» kom også på banen, stort sett som en annonseavis. Og den kommer fortsatt ut.

Agderposten var da i en om ikke monopolsituasjon, så hadde avisen en monopolistisk stilling i Arendal og omegn som meningsbærende og nyhetsformidlende organ. Det var aktører som prøvde seg, blant annet Fædrelandsvennen som særlig gjennom nettopp mot slutten av 1970 og – 80 og -90 årene satset sterkt på Arendal og Grimstad. I denne perioden hadde Fædrelandsvennen opptil sju journalister til sammen i de to byene samt et eget forretningskontor med opptil to annonseselgere i Arendal. Men det var ­vanskelig for kristiansandsavisen å bryte inn i markedet i Arendal, og satsingen i Arendalsregionen ble faset ut på 1990-tallet. Allerede i slutten av 1980-tallet var det klart at Fædrelandsvennen ikke ville ha noen særlig suksess i øst, og de to redaktørene Egil Remi Jensen og Jens Wetland kontaktet Nils P. Vigerstøl som tidligere hadde arbeidet i Fædrelandsvennen og spurte om han ville være med å bygge opp en egen avis i vestregionen av Aust-Agder.

Da hadde han allerede tanker om selv å lage en avis for Arendal og takket nei uten betenkningstid. Han hadde allerede vert i kontakt med Østreng data og kontorutstyr og satt med gode kunnskaper om ­tilgjengelig teknologi og utstyr. Men tidene buttet imot, vi hadde finanskrisen i 1985 og tidene var mer enn usikre og planene ble lagt på is. Kanskje litt synd, for på det tidspunktet hadde avisplanene den største dagligvareeieren og storannonsør, Olav Beisland, med på laget sammen med noen andre som også ønsket en egen arendalsavis. Blant dem var arendalspatrioten fremfor noen, Nils Thommesen. Planene ble holdt varme og i 2005, utpå vårparten, mente interessentene at tiden var inne.

Thommesen og Vigerstøl fikk med seg diplomøkonom Ivar Thune som hadde lang erfaring fra administrativt avisarbeid og historiker Andreas Raaum samt noen flere, men som falt av underveis. De fire dannet et interimsstyre. Dermed var snøballen begynt å rulle.

Et aksjeselskap under tegning ble stiftet, og det lyktes å få tilsagn fra interessenter som garanterte for et bestemt antall aksjer. Da styret gikk ut offentlig med dette, hadde selskapet skriftlig tilsagn på tre millioner kroner som aksjekapital. Et beløp som var nødvendig for å komme i gang. Det var også samlet inn 1 000 skriftlige tilsagn om å bli abonnenter! En forretningsmann var så tent på planene at han tegnet seg for 10 abonnementer uten å vite hvem vi skulle sende avisene til!

Da styret senhøstes innkalte til presskonferanse i Tyholmen hotell var det full sal. Der var også Agderposten til stede med flere personer. Nå var det en realitet at Arendal skulle få en ny lokalavis.Og bråket begynte. Krefter som ikke ønsket Arendals Tidende på banen mobiliserte, blant annet kom Agderposten plutselig dagen før vårt annonserte prøveeksemplar i totaldistribusjon, med en ny avis som hadde headingen «Agderposten Arendal» i våre logofarger. Vi hadde utgivelse onsdager og fredager, Agderposten arendal ble i det videre distribuert på vår utgivelsdag onsdager.

Heksejakten fortatt på mange vis, og da aksjekapitalen skulle innbetales hadde mange fått kalde føtter og på annet vis skremt bort, blant annet annonsører som plutselig snudde i synet på en ny lokalavis. Da første ordinære utgave av Arendals Tidende kom ut 6. januar 2006 hadde det ikke lykkes å få innbetalt mer enn snaut en tredjedel av tilsagnet på aksjekapital. Her kunne styret gått hardt på de som hadde gitt tilsagn, men det ville være en uheldig måte rent omdømmemessig. Styret valgte i stedt å gå videre med de ressursene som var tilgjengelige og de drøyt 1 000 abonnentene som var med. Og flere kom.

Kamp om kundene
Likevel var konkurransen i annonsemarkedet ­vanskelig, nå hadde vi både Agderpostens hovedavis, Agderpostens bilag Agderposten Xtra som var satt i gang flere år tidligere for å ha et tilbud i lavprismarkedet mot Odd Bjørn Jensens gratisavis TS-avisen, og nå den nye Agderposten Arendal. Også TS-avisen var en konkurrent, men på den vennligsinnede siden. Odd Bjørn Jensen var en av de første som tegnet seg for en aksjepost på 50 000 kroner og en av de første som betalte inn. Med en innbetalt aksjekapital på rundt én million kroner mot forventet tre, var det vanskelig å håndtere driftskostnadene. Det var leid lokaler i den tidligere administrasjonsbygningen til Arendal Energiverk, og trykking var avtalt med Tvedestrandsportens trykkeri. Ivar Thune ble ansatt som daglig leder og Nils P. Vigerstøl som redaktør og Andreas Raaum som styrets leder der også Nils Thommesen satt i styret, og videre to journalister ble ansatt i helt stilling, én i 50 prosent stilling og én markedskonsulent i heltidsstilling og én i deltid. Wenche Eriksen var i hel stilling fra første stund og bidro sterkt til at avisen overlevde denne førte vanskelige tiden, og hun er fortatt medarbeider i Arendals Tidende nå 15 år senere. Annonsemarkedet tok seg noe opp utover høsten 2006, da gratisutgaven «Agderposten Arendal» sluttet å komme ut etter sommerferien. Det hadde også vært styrets vurdering at dette «konkurranseorganet» ville ta slutt på et tidspunkt og trolig ikke komme videre utover høsten. Dette første driftsåret kom ut med et underskudd på rundt én million, likevel bestemte general­forsamlingen som ble avholdt på Kløchers hus at fortsatt drift var mulig, avisen skulle fortsette.

Avis og jernbaneoperatør
I 2007 flyttet Arendals Tidende fra Myrene til Thommesengården, en økonomisk grei løsning, men tungvint i tredje etasje. Derfor fikk avisen et tilbud om å leie Jernbanestasjonen og samtidig ta ansvaret for billettsalg og venteværelse. Dermed overtok Arendals Tidende driften av NSB i Arendal og ansatte den tidligere stasjonsmesteren Helge Andreassen og bemannet stasjonen, der igjen Wenche Eriksen gjorde en formidabel innsats ved også å tiltre som jernbanebetjent ved siden av jobben i markedsavdelingen.
Denne situasjonen med bedre tilgjengelighet for publikum og inntekter fra jernbanen bedret økonomien, og etter hvert ble det også bedre med annonseinntekter. Med diverse administrative endringer kom avisen ut to ganger i uken i årene som fulgte, Nils P. Vigerstøl var da både daglig leder og ansvarlig redaktør fra slutten av 2007.

Likevel var det tøffe og vanskelige tider for å drive en egen og selvstendig avis i Arendal, og mot slutten av 2011 var det igjen betydelig svikt i annonse­markedet. Regnskapsmessig kom avisen ut med et beskjedent underskudd på kun 11 000 kroner, men utover vinteren 2012 var et klart at annonsemarkedet falt som en stein.

På denne tiden begynte sosiale medier for alvor å virke inn på det lokale annonsemarkedet. For å sikre fortsatt drift var komme videre i utviklingen mot mer nettbaserte løsninger, ble det gjort forsøk på å hente inn mer aksjekapital fra eierne. Det kom inn rundt 200 000 kroner, altfor lite til den nødvendige omleggingen.

Vigerstøl hadde tidligere lånt inn penger til driften som var omgjort til aksjekapital og satt dermed som hovedaksjonær med 75 posent av avisens eierskap.

Da så annonsesvikten var betydelig utover våren 2012 også, og at det ikke lyktes så øke aksjekapitalen tilstrekkelig, besluttet styret å begjære oppbud for ikke drive for kreditors regning. Dermed var første fase over for Arendals Tidende, men det var likevel ikke slutt på avisen. For Odd Bjørn Jensen med sitt selskap Tvende media kjøpte boet og opprettet selskapet Nye Arendals Tidende der også tidligere administrerende direktør i Sparebanken Sør-Morten Kraft og Nils P. Vigerstøl kom med som aksjonærer. Den første tiden var Vigerstøl fortsatt redaktør, mens Morten Kraft overtok denne stillingen etter noen måneder da Vigerstøl etablertes forlaget Gaveca i Longum Park.

Dermed var førte fase av Arendals Tidende historie. Og avisen – den kommer fortsatt ut som lokalavis for Arendal.