Kommentar: «It’s hope in hanging snore»

ØIF Arendals svake avslutning i seriespillet, vitner om at det kun kan gå en vei når sluttspillet kastes i gang hjemme mot Fyllingen til søndag. Alt handler om å finne flyten. Det vet ØIF-trener Marinko Kurtovic bedre enn noen.

Til tross for store skadeproblemer gjennom hele høsten, leverte ØIF Arendal en sterk høstsesong. Optimismen om at noe stort var på gang, ble enda større da ØIF Arendal i EM-pausen presenterte målvakt Thomas Bauer og målhungrige Maxmilian Jonsson. Siden har optimisme blitt snudd til pessimisme. Importene har ikke innfridd, og kampene mot seriemester Elverum og Kolstad var ikke propaganda for den store mesterligadrømmen klubben sikter mot. Bedre er heller ikke situasjonen rundt viktige Josip Vidovic. Hans leggskade kom på verst tenkelig tidspunkt, med kun tre seriekamper igjen – og direkte inn i forberedelsene til sluttspillet. I skrivende stund er kroatens situasjon ennå ikke avklart.

Fjell
For det hersker ingen tvil, hverken hos eksperter, odds-settere og andre med kjennskap til norsk herrehåndball: Hvis alt går som planlagt, hever Elverum sitt syvende (!) strake sluttspillpokal i mai måned – og kan med en slik bragd spasere direkte inn i et nytt mesterligaeventyr til høsten. Ser man blindt på vårsesongen, finnes få lyspunkter å spore for de som håper ØIF Arendal på elegant vis kan heve seg, ta igjen forspranget Elverum har opparbeidet seg i norsk herrehåndball, og å sprette champagnen ved å sette seiersvante elverumsinger på plass over tre finaler i mai.
ØIF Arendal vant riktignok på dramatisk vis bortekampen i seriespillet i Terningen Arena i høst. Den seieren markerte håp for mesterligadrømmen. Hjemmekampen mot samme lag bør som nevnt forbigås i stillhet. Uten å rippe opp i vonde håndballsår, var det en oppvisning fra start til slutt i hvordan håndball skal spilles. Det var en maktdemonstrasjon. Dessverre.

For ØIF Arendal, med og uten playmaker og førsteforsvarer Josip Vidovic på banen, er foreløpig to forskjellige lag. ØIF Arendals erkerival er ikke like avhengige av at alle mann alltid står klare på startstreken. Om Elverums stjerneskudd Magnus Fredriksen skulle bli skadet, står det alltid en annen klar til å overta – gjerne med mesterligaerfaring å ta med seg inn i krigen. Dette er også den egentlige forskjellen på gull og øvrig metall i norsk herrehåndball. Elverums bredde er i annen liga. Det lukter helt enkelt Elverum-arroganse på ny.

Hope
Men, «it’s hope in hanging snore», som Kolstad-målvakt Lars Eggen Rismarks bestefar Nils Arne Eggen så elegant formulerte sin fremtidstro på haltende norsk-engelsk.
Han som skulle stenge målet og bli den nye frelseren i Sparebanken Sør Amfi, Thomas Bauer, er neppe fornøyd med egen innsats denne våren. Det skal ikke mye til før han stenger, kaster nøkkelen og viser seg frem som den internasjonale målvakten han faktisk er. Det skal ikke mye til før strekspiller Jesper Munk igjen finner tilbake til bevegelsene som gjorde landets forsvarsspillere svimle i høst. Det skal ikke mye til før forsvarsspillet gir kantraketten August Baskår Pedersen medvind. Det skal ikke mye til før Eirik Heia Pedersen igjen finner får på plass detaljene i eget spill. Når det skjer er det ingen spillere i hele landet kan stoppe ham. Det skal ikke mye til før svenske Maxmilian Jonsson gjør gode vurderinger gjennom en hel kamp. Det skal heller ikke mye til før forsvarsspillet – med Kenny Ekman som ledende hærfører – igjen kommer opp på et nivå som gjør ØIF Arendal fryktet. De har tross alt en del flere kilo enn konkurrentene å slå i bordet med.
Poenget er at laget som først finner flyt og rytme i sluttspillet, vil få en fordel og energi til å løpe fra resten. Dette er også Marinko Kurtovic og fysisk trener Hans Olav Uldals masterplan. Planen ble meislet ut i fjor vår. Mer fysisk trening har stått på programmet siden. Sondre Paulsen håper på en ketchup-effekt som vil få snøballen til å rulle de sorte og rødes vei. En forsmak på den varslede effekten var forhåpentligvis forsvarsspillet mot Kolstad i siste serierunde, som var et sårt høydepunkt i en ellers grusom opplevelse for oss som følger klubben fra sidelinjen. Alle ØIF-supportere kan også være trygge på at Marinko Kurtovic har snudd alle steiner og tenkt ut alle ideer i påsken. I hans ØIF-tid er det kun gull i sluttspillet som mangler i premieskapet.

Oppvarming
For det hersker liten tvil om at seriespillet i realiteten er en oppvarmingsøvelse for det som virkelig gjelder for herrene; retten til å representere Norge i mesterligaen – enten som direkte kvalifisert, som Elverum antakelig gjør om de vinner –eller gjennom en beintøff kvalifisering, om ØIF Arendal eller et av de seks andre sluttspillagene skulle vinne.
Visst er det ålreit å vinne serien – eller cupen, for den saks skyld. For ØIF Arendal ble 2014/2015-sesongen en gamechanger i så måte. Barrierer ble brutt og Arendal fikk nye kjæledegger.
Nå venter en ny barriere som skal forseres. Klubben og daglig leder Bjørn-Gunnar Bruun Hansen har lagt hodet på et fat, med drømmen om mesterligaspill i lille Arendal som mål. På klubbkontoret går det som kjent så det suser, men veien til mesterligaen går til syvende og sist gjennom en ketchup-effekt i sluttspillet. Vi skal ikke mange årene tilbake før sluttspillet var et unødig onde få skjønte noe av. Nå ligger 17.mai, julaften, påskeaften og all verdens andre feiringer i potten på en og samme gang: Mesterligaen, en endeløs strøm av store profiler, som hvermansen har fått et forhold til gjennom herrelandslagets gjennombrudd som folkesport.

Første kapittel i drømmen alle snakker om, starter imidlertid ikke mot internasjonale stjerner. Den starter mot Fyllingen. Sammenlagtseier mot gultrøyene gir antakelig Drammen og Joakim Hykkerud i semifinalen. Resten kan man tenke seg selv. Men, først er det altså hverdagen som venter. På en søndag.