Annonse:

VERDIEN AV ET MENNESKE

 

Siden du leser dette, kan vi med sikkerhet slå fast at du er et levende menneske. Men hvilken verdi har du? Hva er et menneske verd? Hvem setter verdien, og ut fra hvilke kriterier? Svarene på disse spørsmålene danner grunnlaget for hvilket menneskesyn vi har.

Det gir mening å si at det fins to helt ulike måter å verdsette mennesker på. Enten det er bevisst eller ikke, skjer det lett at vi beregner et menneskes verdi ut fra mennesket selv. Vi ser en person og gjør oss lynkjapt opp en mening om viktigheten av vedkommende. En rekke faktorer spiller inn: Alder, utseende, tittel, lommebok og yteevne, for å nevne noen. Felles for alle disse er at de vil variere i løpet av livet. Ingen av oss kan unngå å bli eldre. Yteevnen kan vanskelig være den samme når vi er åtti som da vi var tjue. Hvis vi velger å verdsette mennesket ut fra sin egenverdi, må det vel bli en logisk konsekvens at vi taper verdi ettersom årene går. Så er spørsmålet hva vi synes om det?

Den kristne tro verdsetter mennesket på en fundamentalt annerledes måte. Som kristne mener vi at Gud har fastsatt verdien på menneskene en gang for alle, og den heter med et enkelt ord uendelig. Denne verdien er ikke knyttet til noen av våre egenskaper eller eiendeler, men bare til det faktum at vi er mennesker, skapt i Guds bilde. Konsekvensen blir at den gamle og pleietrengende, som ikke kan være til nytte, er like verdifull som den unge, yrkesaktive helsearbeideren som pleier henne. Gatefeieren i Manila er like verdifull som aksjemegleren på Oslo børs – og så videre. Hvilken modell for verdsetting av mennesket velger vi?

Som kristne har vi valgt Guds verdsetting. En logisk konsekvens er at vi også mener livets verdi gjelder fra unnfangelsen av. Vi tror ikke det fins noe innslagspunkt underveis fra første øyeblikk og frem til fødsel hvor det ufødte menneskeliv plutselig blir berettiget å ha verdi. Vårt menneskesyn gjør at vi betrakter barnet i mors mage som uendelig verdifullt. Vi sørger over at det sted som skulle være tryggest av alle, på mange måter er det mest risikable. Når vi tenker på gryende menneskeliv som aldri når frem til sollyset, kan vi ikke la være å ta inn over oss at vi selv også en gang var akkurat der. Vi kan ikke la være å reflektere over spørsmålet: Hva om noen på det tidspunktet tok valget på våre vegne om at vi ikke skulle få muligheten til å leve?