SOMMERMINNER

Lengtet, fordi jeg visste, at når jeg igjen orker å ta den varme dusjen, da vil det si det samme som at jeg er kald – og jeg lengtet når det var på det aller, aller, aller varmeste etter å bli kald – jeg ville fryse.

Jeg har ikke fryst ennå, men varm/kald regulatoren peker mer mot det røde enn det blå. Jeg stod sammen med mine landsmenn til livet i vannet på Buøya i sommer, men det var bare ikke mulig å avkjøle seg i vannet, noe jeg for øvrig ikke tror bare skyldes at vanntemperaturen var høy, men at vi var en god del mennesker i vannet, der iblant veldig mange barn. Jeg tror at veldig mange, især barna, hjalp Poseidon med å skru opp tempen i vannet den dagen, da lengtet jeg også veldig etter en dusj og den trengte ikke engang å være kald.

Sommerens rus

«Du tåpe som foretrakk rusen i drankerens spøkelseshus».

Disse ord er forfattet av Andre Bjerke. Ikke vet jeg hvilke restauranter han frekventerte, men jeg vet hvilke jeg frekventerer, og de er så langt i fra noen spøkelseshus.

«Du nekter å velge blant tusen, den ene den riktige rus» dikter Bjerke videre.

Jeg nekter ikke å velge den riktige rusen, bare så det er sagt, men jeg skjønner hvor du vil Bjerke, jeg vil bare ikke med deg. Jeg nikoser meg med god mat og vin i sommer månedene og har ikke noe behov for å reise til sydligere strøk, vi ligger jo midt i smørøyet, vi ER sydligere strøk.

Jeg kan dra til Merdø, men jeg savner ikke Merdø, for jeg kan reise dit med rutebåter sommeren gjennom. Men når jeg sitter på rutebåten å ser på holmer og skjær, da savner jeg. Jeg savner det å ha egen båt og kunne gå i land på hvilken som helst holme jeg måtte ønske. Men de som har lest mine historier om alt det krøllet jeg har hatt med mine båter, om manglende bensin, skipsforlis, den lille spretten bak på motoren som stadig hoppet ut, husker ikke hva den heter, men da går motoren bare i fri, den har festet nede ved propellbladet, båtkyndige vet sikkert hva jeg mener. De som har lest de historiene, skjønner kanskje hvorfor jeg nå vil ta rutebåt. Men da får jeg heller ikke gått i land på for eksempel Bryllupsholmen, Jerkholmen, Seilerhytta eller Langballene, og det savner jeg. Kan noen ta meg med ut dit neste sommer? Da skal jeg synge «Bakom horisontens rand» for den som måtte orke å høre på det.

I 1973 lå jeg på en holme og hørte Stein Ingebrigtsen synge den fra en kasettspiller. Til tross for mine unge år, 11 vintre, skjønte jeg at dette var teksten som var De Profundis. «På en øy står en kvinne og ser utover sjø`n, hennes tanker går i en fortid inn».

Jeg var 11 år og mine tanker går i «en fortid inn».

Ship ohoi

Da jeg hadde båt var høsten noe av den fineste årstiden jeg kunne dra ut på når det begynte å mørkne. Husker et år jeg og broren min kjørte rundt elva i november, vi reiste ut i 16-tiden, utover Galtesund. Det ble rimelig mørkt innen vi nådde elva og jeg begynte å få hetta. Husker jeg tenkte at jeg ville kjøre rett inn i sivet, det var det eneste jeg så oppi elva akkurat da, så lå vi i alle fall trygt. Broren min holdt på å gjøre i buksa, ikke av frykt, men av øl, og han måtte bruke bøtta. Jeg skal ikke gå noe særlig inn på det videre hendelsesforløpet, men da han var ferdig i bøtta, skulle han helle det ut i elva.

«Vindretningen Stein, kjenn vindretn…..F….N!

Jeg gav blaffen i hele sivet og så lys i Vrengen, puh, resten av veien kunne jeg i blinde. Mamma stod på brygga når vi kom til land, vi var ikke hjemme før i ti-tiden en sen novemberkveld, i en 11 fots jolle, to Oslo-folk liksom – ship ohoi. Jeg var nok litt båtvant, men det var definitivt ikke han.

Banafluer, før og nå

I 1945, fredssommeren, kom det en båt med bananer, deriblant til Oslo. Bananene hadde vært en mangelvare i de fem årene krigen varte her til lands. Folk stod på brygga og ventet på at bananskipet skulle stevne inn mot hovedstaden.

Jeg vil tro at også bananfluer var en mangelvare i disse fem årene, ikke bare tro, jeg vil håpe det, for det måtte da være som utgjort at en skal bli belemret med bananfluer hver sensommer gjennom fem år, og ikke så mye som få se en banan.

Jeg er belemret med bananfluer. Her om dagen hadde jeg sølt litt sitron på benken, jeg så det ikke før litt senere, da var sitrondråpene blitt sorte, det var slik jeg så dem, små bananfluer som strevde seg gjennom syra. Det var veldig mange av dem, og tankene gikk til Moses og hans ørkenvandring gjennom 40 år, de så ut som en stor hær, disse små.

Jeg vasket de bort, jeg ønsket ikke å ha dem trippende på kjøkkenbenken min i 40 år. Men også bananfluer kjenner sin besøkelsestid, de er på retur nå, gadd vite hvor de kommer fra og gadd vite hvor de skal hen, men jeg vet i alle fall når de dukker opp igjen.

Sau eller lam?

Om ti måneder er det sommer igjen. I mellomtiden har vi blant annet årstiden vi er inne i nå, høsten. Jeg liker høsten, jeg liker å trekke pusten dypt, det er for øvrig ikke bare om høsten jeg liker å trekke pusten dypt, helst hele året. Også det å trekke meg litt tilbake etter en hektisk sommer med mye sosialt samvær.

Jeg liker når jeg kan se at stearinlysene brenner, jeg liker fargene høsten kommer med, jeg liker når elgen eller rådyra får løpt fra ei kule, jeg liker ikke når sauen er rød i fua, eller rompa som vi sier i Oslo, for jeg skjønner ikke om akkurat den sauen skal få leve eller om den må dø. Det kan jeg sikkert finne ut av, men jeg lar det være, jeg lager min egen historie og tenker at sauen er rød fordi den ikke skal ligge foran mine middagsgjester i oktober. Det er en annen sau vi skal ha, den sauen som døde naturlig, gammel og mett av dage, det er den jeg vil ha på mitt middagsbord. Et die-lam vil aldri noen få se på mitt middagsbord og aldri vil jeg sitte ved et hvor det serveres, vel, jeg kan kanskje sitte der, men da hopper jeg over middagen og går rett på desserten frukten – druene.

Kirkespill

Nå er det høst, klokken er 16.00 og kirkeklokkene spiller «Amazing Grace», en kjent kjær norsk samle det (!). Klokken 18.00 spiller de «Fager kveldssol smiler» og det gjør de nok helt til den fagre kveldssolen slutter å smile rundt klokken 16.00, det gjorde de i alle fall i fjor. Den 4. juli i år spilte de «The Star-Spangled Banner». Usas nasjonalsang, to ganger!

Jeg må si jeg stilte meg litt undrende til det. Som kjent er dette også fødselsdagen til vår dronning Sonja, så kanskje «Ja, vi elsker» hadde vært mer på sin plass, men hun er ikke regjerende monark så kanskje derfor, hmm… Klokken 18.25 setter den Katolske kirke i gang med sitt klokkespill, den forteller meg at det er nyheter om fem minutter.

Jeg liker dette klokkespillet fra begge kirker. Til å være så lite troende som jeg er, har jeg et forbausende stort hang til kirker, ikke bare til klokkespillet, men hele sulamitten. Men på den annen side, jeg er ikke i tvil om kirkens eksistens, den står jo der, jeg ser den, jeg må nemlig ha «syn for sagn».

Når jeg er i utlandet er kirkene noe av det aller første jeg går i. Ikke for å be, for det vet jeg ikke hvordan jeg skal gjøre, men for å se, se og undres, for noen praktbygg er de jo, disse kirkene.

Brostein

Bak huset her jeg bor har vi brostein, jeg liker brostein, brostein er høst. Jeg er vant med det fra Oslo/Sagene. Nede ved Hjula Veveri var det brolagt med brostein, jeg er ikke helt sikker på opprinnelsen til brostein, men jeg vet de oppstod på midten av 1800-tallet for å brolegge sølete veier, så da var jeg litt sikker allikevel da.

På Sagene gikk jeg og sparket i løvet hver høst, og under løvet lå brosteina. Nå er ikke løv et ukjent fenomen her i Arendal heller da, så det går an å sparke i løvet som ligger over brosteina bak huset her også, problemet er bare det at bakken er 90 grader bratt, MINST – og en skal jo ikke gå og pese og pruste når en skal kose seg med løvspark. På Torvet er det også brostein, jeg kunne jo gått ned dit og sparket i løvet, gått i ring rundt fontenen, men dette er en liten by så jeg tror jeg lar det være, det er så altfor lett å få kallenavn i en liten by. Løvet må helst være tørt, vått duger det også men det tørre gir en så fin raslelyd.

Kulturlivet

Det er ikke mange likheter mellom Oslo og Arendal, om enn noen, bortsett fra brosteina da. Lenge savnet jeg kulturlivet i Oslo, alle teaterstykkene, musikaler og revyer jeg kunne se – og jeg så, ofte.

Men jeg synes ikke det er så verst her heller. Vi har ganske så bra kulturtilbud her i Arendal, og i tillegg til å være publikummer kan en også være deltager, for eksempel i revyer, musikaler, teateroppsetninger etc.

Mange sier til meg at de aldri hadde turt å stå på en scene. Det er jeg glad for, for hvis alle hadde turt å stå på en scene, så hadde det blitt glissent med publikum og stor trengsel på audition. Også har vi noe som ikke Oslo har og det er Canal Street. Vi har også Arendal! Det har ikke de, de har bare Oslo.

Skoledebatt som aldri tar slutt

Det er 18 år siden jeg flyttet fra Oslo til Arendal og ikke noe får meg til å flytte tilbake, ikke Inger Lise Rypdal en gang. Men hvorfor i alle dager skulle hun ønske at jeg flyttet tilbake dit? Det ville i så fall undret meg SVÆRT! Noe annet som undrer meg svært, er om debatten om Nesheim skole noensinne blir utdebattert? Jeg begynner å tro at det ikke vil skje i min levetid. Men i dag er det lønning og jeg skal ikke undre på andre ting enn hvordan jeg best skal bruke den opp, så kan jeg heller i ettertid undre meg over hvor i alle dager lønnen tok veien.

Norge i rødt, hvitt og blått

I kveld skal jeg på får-i-kål-lag. Jeg skal kose meg med maten å tenke at akkurat den sauen jeg spiser, det er den som ikke er rød i fua, men avgått ved en naturlig død.

Jeg avslutter disse skriveriene klokken 10.00, idet kirkeklokken spiller en melodi jeg ikke kjenner til.

Til kirkeklokker`n: «8. mai 2015 er det 70 år siden det ble fred i Norge. Selv skal jeg synge: «Norge i rødt, hvitt og blått». Hva skal du spille da, Rule Britannia?