«Null stress» er å ta hardt i, men hyggelig
Nylig var jeg på lekebutikken og godteributikken med fire kjempegira barn. Minte meg om gamledager faktisk, da hadde jeg fire bleiebarn og en storebror-propell å holde kontroll på. Kanskje en av grunnene til at jeg har overlevd 25 år med deadline-bedriftene mine, uten å stryke med av stress.
Min forskning slår fast at to barn er helt uproblematisk. Uansett om foreldre med to barn ønsker å påpeke at dette kommer an på barna, så tro meg, jeg har hatt med det meste å gjøre i så måte, jeg står bom fast på denne konklusjonen.
Tre barn makser på en måte ut oppmerksomheten til en voksen. Jeg vil slå fast at dette er grensa for hva en person kan holde styr på, med kontrollen i behold. Jeg kan være bestemt og kommanderende, klok av erfaring, men grensa for hva som er trygt å ta vare på alene, går ved tre barn. Jeg har klart meg utmerket med dette antallet barn alene på bilferie til Legoland, og på mange vis er tre barn mitt optimale hygge-nivå. «Null stress» er å ta hardt i, men hyggelig – så absolutt, når man er bygd for action.
Ved fire barn så ryker strikken, man er konstant på leting etter det fjerde barnet uansett hvor man beveger seg. Slik var også tilfelle i dag, med hoderystende kunder i butikkene som tilskuere. En altfor stor lekebutikk, rulletrapper og godterier vegg i vegg ble en interessant opplevelse for «farfar», som kombinerer generasjonene ved å også være småbarnspappa.
Mine fem barn på begynnelsen av 2000-tallet ble kalt for «kommunistene», fordi de var så flinke til å stå i kø uansett om det var for å få mat, for å pusse tenner, eller tisse før leggetid. Man prøvde å opprettholde kontroll, men i virkeligheten sloss man for å beholde vettet, og å løse en umulig oppgave. Når man ikke skjønner egne begrensninger, og får fem barn å hanskes med, har man mistet noe av først-nevnte. Man må ha bil med syv seter, man resignerer og innser at ett eller annet barn til enhver tid vil være i faresonen når man beveger seg ut i store menneskemengder.
Man slår seg etter hvert til ro med at hvis man returnerer hjem med fire av fem barn, så er dette godt nok. Strengt tatt kan man jo klare seg uten han plagsomme seks-åringen – han overlever kanskje best på egenhånd. Med en ettåring, en toåring, en treåring, en fireåring og en ekstrem seksåring, som helst vil trille med den nye sykkelen sin ned trappene til kjelleren, så blir en enslig voksen maktesløs og apatisk. Man trøster storebroren som er kjempe lei seg, fordi barnevogna med baby plutselig står opp ned, mens man konstaterer at baby fortsatt ligger og sover trygt med mygg-nettingen som hengekøye. Man fisker rolig og behersket opp ett barn som står opp ned i vaskebøtta, og bruker siste mote av tegneserieplaster på skrubbsår til et annet i samme vendingen. Om noen spiser maling av malingskosten, og hylskriker fordi han vil ha mer, mens de andre barna flytter lekesklia slik at de ender rett i murveggen. Mens barna får en stadig pussigere fasonger på hodene sine, så fortsetter man uanfektet samtalen med voksne besøkende som sjokk-skadede vitner, rydder opp, og heller i tre-åringen melk slik at vi slipper å dra på legevakta – igjen.
Å lære barna å svømme ved tre-års alder, blir en viktigere agenda enn for andre fedre, uhell og små-ulykker blir en dagligdags affære. Cornflakes tallerkenen skulle ikke stå opp ned i de vakre krøllene til Malin, den snille, forsiktige jenta med store, redde øyne som aldri gjorde noe galt. Boblekaret skulle ikke hatt en liter badesåpe, og baderomvinduet ut til den snøfulle terrassen skulle ikke vært åpnet av nakne barn.
Det gikk heldigvis bra i dag også, er trøsten man holder fast med, når endelig alle trollene sover, etter masse absurde, entusiastiske og egendiktede eventyr, og trollemors vuggevise på repeat. Reven sover også nå med halen under hodet, hviskes av en utmattet pappa, som skal videre ned på kontoret for å fullføre dagens arbeidsøkt.
Pass nå endelig på at sutten til Dennis ikke faller ut i løpet av natten, for da har vi det gående flere runder til. Han blir nok operasanger skal du se, med sitt enorme stemmevolum. En mager trøstende tanke, før øyelokkene får en høyst nødvendig pause..
Fire og en halv timers søvn er til nød nok fastslår japanske studier. Jeg utfordret den grensa gjennom hele 90-tallet og begynnelsen av 2000. Nå som 50-åring innser jeg etter en handletur, at nok de største utfordringene ligger bak meg. Det er på tide å ta til vettet – jeg har bidratt med min del av befolkningsveksten.
Alle er happy og gode venner – å oppdra gode venner er kanskje det viktigste av alt. Og så må man alltid gjøre det beste utav det.
Hilsen Odd Bjørn Jensen
