fbpx
skip to Main Content
Foto: Privat
Foto: Privat

MENINGER: Norges flyktningbarn i Paris

Bystyrepolitiker Gjermund Orrego Bjørndahl, Arbeiderpartiet, tilbrakte deler av påsken i Paris for å møte flyktninger som har rømt fra Norge i frykt for å bli sendt tilbake til hjemlandet.

Tidlig en søndags formiddag setter vi oss i bilen i Arendal med retning Gardermoen. Det er palmesøndag, og inngangen til påska. Meg selv, og to spente gutter. Guttene er enslige mindreårige flyktninger som har fått opphold i Norge. Målet for reisen er Paris. Vi skal dit for å besøke venner av de to guttene. Venner som har vært flyktninger i Norge, men som har rømt i frykt for å bli sendt tilbake til Kabul i Afghanistan. Selv er jeg verge for de to guttene som reiser sammen med meg denne søndagen. I Paris har jeg tre gutter som jeg har vært verge for.

Gjermund Orrego Bjørndahl sammen med flere av flykntingguttene som har tilknytning til Norge og Arendal. Foto: Privat
Gjermund Orrego Bjørndahl sammen med flere av flykntingguttene som har tilknytning til Norge og Arendal. Foto: Privat

De enslige mindreårige barna som kom til Norge høsten 2015 har blitt en kasteball i et politisk spill om å fremstå som mest mulig streng. Noen har fått opphold og kan starte sine nye liv i Norge, slik som de to jeg reiser sammen med. Andre har fått sine drømmer knust, og lever nå i Paris på egenhånd. Sett fra mitt ståsted er det umulig å se hvordan utlendingsmyndighetene har klart å behandle sakene til disse barna så forskjellig. Hele avgjørelsen bygger på et fem timers intervju, ofte foretatt over Skype. Useriøse alderstester og en vurdering av at det er trygt å sende mennesker tilbake til Afghanistan er også en del av årsaken til at unge mennesker velger å flykte fra asylmottak i Norge. Hvordan den ene kan få opphold og den andre avslag fremstår som ren loddtrekning.

I bilen på vei innover til Gardermoen langs E-18 er stemningen god. Guttene er glade for at de snart skal møte vennene sine som de savner. De er også spent på flyturen. De har aldri satt seg på et fly før, ikke engang vært på en flyplass. Så dette blir spennende for dem. Selv er jeg spent på om det skal gå bra på flyturen. Men jeg tenker også på hva som kommer til å møte oss i Paris. Har de som bor i Paris det bra, eller er det elendighet? Selv om vi har hatt kontakt på telefon og Messenger, er det ikke lett å forestille seg hvordan de egentlig har det.

Flyturen går overraskende bra. Guttene liker å fly! I motsetning til meg selv, som sitter som et dårlig skjult nervevrak i det flyet letter fra Gardermoen søndag ettermiddag. Men vi er på vei til Paris, og det er det viktigste. Vi lander på flyplassen Charles de Gaulle og tar en taxi til hotellet som ligger i sentrum av Paris.

Akkurat der og da tenker jeg at Paris ser ut som en flyktningleir. Det er flyktninger over alt, og man kan se på øynene deres at de ikke har det bra.

På vei til hotellet får vi et inntrykk av det som skal møte oss senere på turen. Når vi kjører innover mot sentrum av Paris ser vi stadig flere mennesker som sover langs veien, står i matkø og som har satt opp teltleirer i veikryss og parker. Akkurat der og da tenker jeg at Paris ser ut som en flyktningleir. Det er flyktninger over alt, og man kan se på øynene deres at de ikke har det bra. Søppelet flyter og byen fremstår som et komplett kaos. Vi ankommer hotellet, spiser mat, og legger oss til å sove.

Foto: Privat
Foto: Privat

Mandag morgen. Vi spiser frokost på hotellet. Fransk frokost bestående av baguett og syltetøy. Noen lunkne egg ligger fortsatt i kurven. Kaffe, te og melk inntas sammen med de tørre baguettene, mens telefonene til guttene ringer, piper og slumrer. Vennene lurer på hvor de er. Når skal vi møtes? Hvor? Mitt forslag om å gå til fots for å møte vennene blir ikke mottatt med applaus, det vil ta ca. en time. Vennene skal møtes NÅ. Okei. Vi tar en taxi til Eiffeltårnet som er et sted alle kjenner.

Ved Eiffeltårnets føtter blir vi stående og speide etter kjente. Det går fem minutter, ti minutter. Endelig ser vi en kjent skapning komme i mot oss. Det blir et hjertelig gjensyn. Klemmer, tårer og smil. Det er godt å se hverandre igjen. Ikke lenge etter kommer det enda to gutter, og enda to gutter. Snart er vi en stor gjeng. Alle har bodd i Norge før, og samtalene switcher mellom norsk, pashto og dari.

En av dem under en bro midt i byen, med to pappkasser over seg. Noen av dem får penger, andre ikke

Afghanske gutter er gjestfrie. Selv om de ikke eier nåla i veggen har de kjøpt lunsj til oss. Brød, kjeks og jus. Alle smiler og er veldig fornøyd med å ha truffet gode venner igjen. Jeg smiler også. Det er godt å se at de lever, i det minste. Vi setter oss i an park, på afghansk måte, bryter brødet, drikker jus, snakker og ler. Men ikke alt er like hyggelig å snakke om. Alle guttene har sin egen historie. Felles for dem alle er at de har vært enslige mindreårige i Norge, men fått negative vedtak hos UDI og dermed rømt for å ikke bli deportert tilbake til Afghanistan. I Norge hadde de det fint, i Paris er livet tøft, men det er tross alt bedre enn Afghanistan. Etter at de kom til Paris har alle guttene opplevd å måtte bo på gata, men noen av dem har fått et sted å bo under tak nå. Noen ligger fortsatt ute. En av dem under en bro midt i byen, med to pappkasser over seg. Noen av dem får penger, andre ikke. Uansett er det ikke mye, det meste er 4 Euro om dagen. I tillegg får alle tilbud om et måltid om dagen. Utover dette er disse ungdommene overlatt til seg selv. Det er til å gråte av. Plutselig kommer fransk politi med maskingevær. De snakker ikke engelsk, men jager oss ut av parken. Vi får ingen forklaring. Slik er Paris, sier guttene.

Foto: Privat
Foto: Privat

Men guttene har blitt godt kjent i Paris. Til tross for at de ikke har penger til metroen, tar de noen fysiske hopp over stengslene, og kjører metro over hele byen. Som den lovlydige personen jeg er kjøper jeg billett. Men vist rundt i byen gjør vi, på en fantastisk måte. Jeg sier at jeg gjerne vil besøke et av stedene der flyktningene bor, ute, eller i teltleire. Det vil de gjerne vise meg. Vi tar metroen til et sted litt i utkanten av bykjernen. I det vi stiger opp trappene fra metrostasjonen forstår jeg at vi er kommet til et sted som det ikke er særlig hyggelig å bo. Det er tett med folk og stanken av søppel og urin slår imot oss. Vi går inn i en av teltleirene, midt i et veikryss i Paris. Her er det folk av mange nasjonaliteter, men mange snakker norsk. De har rømt fra Norge. De har ingen toaletter, ingen renovasjon, ingen steder å vaske seg. Det lukter urin og søppel, og livet i en sånn leir fremstår ganske uvirkelig. Søppelet flyter både utenfor og innenfor leiren. To meter fra teltene suser rushtrafikken forbi. Er det slik Europa behandler sine flyktninger, og ikke minst er det slik Norge ønsker å fremstå overfor resten av verden?

Synet som møter oss er lite hyggelig. Det er umenneskelig og uverdig

Guttene som bor i Norge blir lange i maska, og litt triste. Det er urettferdig at mennesker skal ha det sånn, mens vi kan få bo i trygge Norge, reflekterer en av dem. Og ja, jeg kan ikke si meg mer enig. Synet som møter oss er lite hyggelig. Det er umenneskelig og uverdig. Men selv om livet i Paris er tøft smiler guttene. De lever tross alt, og har et håp om å få opphold i Frankrike, selv om alle helst vil tilbake til Norge. Selv er jeg usikker på hvordan det vil gå med dem, og det gjør meg vondt.

Norge, landet bygget på humanisme og demokrati, er blant de verste i klassen når det kommer til behandlingen av enslige mindreårige. Vi kaster dem til ulvene med viten og vilje. De blir ofret på strenghetens alter. Ingen skjønnsmessige og rimelige vurdering, bare kalde vedtak fra UDI’s samlebåndsfabrikk. Dette må det bli en slutt på. Jeg har selv nå sett elendigheten og smerten vi som nasjon påfører disse barna. Det gjør vondt for meg, men det er mye verre for dem.

Resten av påska ble en tankefull tid. Opplevelsene krever refleksjon og ettertanke, men mest av alt handling!! Derfor håper jeg Arbeiderpartiets landsmøte til helgen tar til vettet og i det minste gjeninnfører et snev av verdighet i norsk asylpolitikk.

Gjermund Orrego Bjørndahl
Verge for enslige mindreårige flyktninger og leder av oppvekstkomiteen i Arendal (Ap)

Back To Top