LEDER: Hvorfor Arendal?

Den nylige debatten om nedlegging av akuttfunksjonen for barn på sykehuset i Arendal starter i feil ende.

Revmatolog Hege Kilander Høiberg skrev i slutten av november et innlegg i Fædrelandsvennen hvor hun tok til orde for å slutte å kutte småposter i fleng, og heller gjøre større grep som ender med en stor innsparing. I innlegget sier overlegen at det må vurderes å samle dublerte vaktfunksjoner til et hovedsykehus i Agder. Ved å kutte akuttbehandling av barn og ungdom i Arendal, og dermed ikke ha vakt på begge sykehusene melder avisen at fire millioner kroner kan innspares. Det kommer godt med når sykehuset trenger årlige overskudd på rundt 100 millioner kroner for å realisere nybygg i Kristiansand.

I kjølvannet av innlegget kommer det frem at muligheten for å legge ned akuttfunksjonen i Arendal vurderes, og at ordningen i Arendal er svært sårbar.

Sykehuset i Arendal har et pasientgrunnlag på rundt 90 000 mennesker. For omkring ett år siden la regjeringen frem en nasjonal sykehusplan, den slår fast at regjeringen fortsatt ønsker å ha lokalsykehus i Norge. Og at akuttfunksjoner er en forutsetning for det. Da må det legges til grunn at kutt i akuttfunksjoner ikke er veien å gå for å spare sykehuskroner.

Dersom en debatt om helseforetakets akutte tilbud til barn og unge likevel skal tas må den starte med hva som er behovet. Hva som er forsvarlig avstand til pasienter som får behov for akutt hjelp, ikke hvilken avdeling som skal legges ned. På Sørlandet er det imidlertid ikke mulig å diskutere sykehusenes funksjoner uten å gjøre det til en sentraliseringsdebatt. Årevis med forsøk på å nedbygge lokalsykehusene har gjort ethvert forslag om endring til et angrep på sykehuset i Arendal. Gang på gang må lokalsamfunnet rundt sykehuset i Arendal protestere og mobilisere. Når en krise er avverget kommer som regel en ny rullende, og for ethvert nedleggingsforslag rettet mot Arendal blir frontene steilere og gode løsninger fjernere.