LEDER: Henvisninger stopper ikke selvmord

Romjulas vonde nyhet om Ari Behns bortgang har satt selvmord på dagsorden, og alle som sliter oppfordres til å be om hjelp, men hva når hjelpa ikke er der?

Hele Norge ble rystet, og mange dypt berørt, da nyheten om at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv kom 1. juledag. Den modige talen hans datter Maud Angelica holdt i bisettelsen virkeliggjorde den forferdelige problematikken for enda flere. Den modige 16 år gamle jenta klarte å levere en tale som sent vil bli glemt, mens hun selv sto midt oppi sorgen. Hun ba instendig alle som sliter om å be om hjelp.

«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette – det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Du kan få hjelp. Jeg ber deg med hele mitt hjerte, sjel og kropp – spør om hjelp. Det er aldri en skam. Det er en styrke, ikke en svakhet. Du kan også gå til en profesjonell, de er der for å hjelpe.» sa hun.

I medieoppslagene om saken har det også vært stort fokus på personer som tenker på å ta sitt eget liv, men hva gjør det enorme fokuset på hjelpetilbudene med dem som står alene tilbake? Hva med dem som trenger mer enn en hjelpetelefon?

Arendals Tidende blir til stadighet kontaktet av personer som har opplevd å bli avvist når livet er på det aller tøffeste. En sjelden gang velger vi å omtale sakene. Ett eksempel på det er saken fra 2017 hvor ei ung jente fra Arendal møtte opp på legevakta og sa hun ville ta sitt eget liv, for deretter å bli møtt av en lege som sa at hun fikk gjøre nettopp det. Ett annet eksempel er fra 2019, om en ung mann fra Arendal som sliter med klasehodepine, også kjent som selvmordshodepine. Han fortalte dette om den ene gangen smertene var så store at han nesten ikke klarte å leve, i april i fjor:
– Jeg ringte 113 og ba om hjelp. Jeg ville legges inn, jeg måtte legges inn. Jeg fikk beskjed om å gå til legevakta. Jeg turte ikke å sette meg i bilen og tok en stor dose medisiner før jeg gikk til legevakten. Etter 40 minutters gange stilte jeg meg i disken og ventet møysommelig på tur. Jeg sa at jeg måtte ha hjelp nå, men fikk beskjed om å gå til fastlegen.

Personer som er så langt nede at de ser det å forlate denne verden som eneste utvei, er sjelden enkle å forholde seg til. Det er ikke alltid lystbetont å være til stede for en som er i så stor konflikt med sitt eget indre at det ikke er plass til omsorg, omtanke eller hensyn til andre. Reaksjonen på en sånn oppførsel kan i enkelte tilfeller bli at både venner og familie trekker seg unna. I helsevesenet stemples de kanskje som gjengangere, og etter hvert tas de ikke lenger like seriøst. I flere av historiene som lander i Arendals Tidendes redaksjonslokaler hører vi også hvordan sårbare enkeltpersoner blir utsatt for helsepersonell som har gjort videre henvisning til en kunstform.

De som i dag sliter, og tar oppfordringene fra et samlet medienorge og en modig 16-åring, trenger ikke henvisninger, ventelister og skjema. De trenger øyeblikkelig hjelp, helsepersonell som tar tak i dem og tar dem på alvor, de trenger varme og omsorg. Og de trenger hjelp til å ta den styringa over sitt eget liv som sykdom hindrer dem fra å ha.

Trenger du hjelp? Disse kan du ringe:
Mental helse: 116123
Kirkens SOS: 22 40 00 40