fbpx
skip to Main Content

Kommentar: Hva var spørsmålet?

Er barne- og ungdomsidretten i ferd med å utvikle seg til å bli et vågalt, sosialt eksperiment?
I høst skrev undertegnede en reportasje om barneidrettsnestor i Øyestad IF, Erik Ose. Hans tanker om hvilken rolle idretten bør spille for våre barn og unge, skapte et engasjement jeg som journalist aldri før eller siden har opplevd. Hans budskap var å fremsnakke viktigheten av variert trening, glede og mestring i barneidretten.

I kjølvannet mottok jeg e-poster, henvendelser og sms’er fra foreldre og trenere. Budskapet var entydig: Det er ikke bare fryd og gammen bak idrettsfasaden i Arendal. Det meldes om barn som ikke lenger finner glede i idretten, bytter miljøer i tidlig alder, slutter, og ikke minst ofres for den fjerne toppidretten. Er det et tegn i tiden, eller var det bitre foreldre som endelig fikk sin anledning til å snakke sine barns sak? Eller er slik det alltid har vært? Sannheten er vond for stadig flere.

I vår klubb er gleden ved å drive idrett over når man er syv år

En samtale
”I vår klubb er gleden ved å drive idrett over når man er syv år. Da skal det satses, terpes, konkurreres og øves på meningsløse detaljer. Lykkes man ikke, er det kjeft å få – eller veiledning som de kaller det. Mitt barn har det ikke gøy lenger, men tør ikke å si fra. Jeg ser hvordan gleden forsvinner for hver trening og kamp. Om man ikke dukker opp på helgetreningene, reduseres spilletiden neste gang draktene skal bæres med stolthet. Målet er at barna på laget skal bli best mulig. Det er få som orker å konfrontere fedrene som er besatt av tanken om at en av spillerne kan bli den nye Martin Ødegaard.”

Les også: – Vi kan ikke krangle om de samme ungene

Omtrent slik ble en samtale med en resignert forelder innledet i fjor høst. Vedkommende er ikke alene. Jeg prøvde å overtale flere av dem jeg var i dialog med til å fronte opplevelsene deres barn har møtt i lokalidretten – eller rettere sagt barneidretten. Ingen ønsket, eller turde.

Noen ser venninnene og kompisene briljere fra orkesterplass på venstre benk.

Roper varsku
Sist mandag ropte idrettskretsens faglige rådgiver, Stein Bø-Mørland, et høyt varsku om utviklingen i vår kommune, idrettsbyen som smykker seg med ØIF Arendals eliteherrer, en satsingsklubb i fotball på vei oppover, og et område hvor flotte anlegg gir de beste muligheter.
Er ikke idretten på rett vei likevel? Idrettsledere og barneidrettsforkjempere har delt bekymringene de siste ukene her i avisen. Holdningene til barneidrettsbestemmelsene er på retur, og spesialiseringen tiltar allerede i småskolen.

Les også: Barne- og ungdomsidrett: Etterlyser offentlig ansvar

Den evigvarende debatten om frafall, spesialisering og barneidrettsbestemmelsene har vært og kommer til å bli gjenstand for diskusjon. Når fotballandslaget taper viktige kamper, har debatten en merkverdig tendens til å blusse opp med full styrke. Budskapet er ofte ensidig, det må trenes mer og spesialiseres tidligere. Så kommer motforestillingene om at norsk idrett og dens suksess er tuftet på barneidrettens særegenhet. Alle skal med! Runddansen gjentar seg med jevne mellomrom. Det ender stort sett med debatten, i beste fall med en presisering av barneidrettens bestemmelser. Solide kronikker oppsummerer, professorer uttaler seg og mange nikker. Men lite skjer, bortsett fra at spesialiseringen stadig skjer litt tidligere. For hver gang. Tendensen er ikke synsing.  Det er ikke lenger unormalt at 5-åringer drar på sin ukentlige fotballtrening. Drilling av ferdigheter må etter sigende starte tidlig.

Mens debatten koker, går hverdagen sin gang. Mandagen starter med trening. Tirsdagen følger på, og onsdagen. Torsdagen. Og den frivillige løpstreningen på fredagen. Og kampene i helgene. Og reisene rundt om i nabofylkene. Noen ser venninnene og kompisene briljere fra orkesterplass på venstre benk.

Gevinsten av å drive fysisk aktivitet utover i ungdomsårene er god, for den enkelte og for samfunnet – også for Bent Høies helsebudsjetter. Likevel er lokale idrettsledere bekymret for at tidligere spesialisering vil føre til økt frafall. Hvorfor lar idretten denne trenden utvikle seg, uten at noen rekker opp hånda og spør hva som er formålet?

Historier om trenere som irettesetter barn i småskolealder, fordi barn og foreldre prioriterer ski- og akeaktivitet foran fotballtrening om vinteren verserer

Skapt for hva?
Det er ikke alle som er laget for spesialiserte satsinger i ung alder, verken barna som får stempelet talent eller spillerne med fast orkesterplass på venstre benk. Stein Bø-Mørland trakk frem bortfallet av den uorganiserte idretten, variasjonen og døde balløkker som et sykdomstegn. Han har utvilsomt ett poeng. En balløkke er ikke lenger et naturlig samlingssted. Når iBarnet skal gledes digitalt, svekkes den spontane, frie leken. Hvor mange av dagens foreldre opplever at barnas klokke er stilt tilbake en time, på mystisk vis? Man trenger ikke å stille klokken tilbake for å lure mamma og pappa. Man vet jo hvor de er. Samlingsstedet er heller klokken 17-19 på en kunstgressbane, eller i en dunkel idrettshall. Den organiserte treningen har økt, den uorganiserte har dalt, men frafallet blir ikke mindre. Historier om trenere som irettesetter barn i småskolealder, fordi barn og foreldre prioriterer ski- og akeaktivitet foran fotballtrening om vinteren verserer. Håndballmiljøet er heller ikke uskyldig i slike sammenhenger. Det skal koste om Larvik HK er siktemålet. Jeg sitter ikke med svarene om hvor grensene går, men noen må snakke sammen. Forutsetningen for den samtalen er i lokalmiljøet.

Les også: Idrettspolitikk: – Bekymret for økt spesialisering i barneidretten

For barna?
På Nedenes har de forstått nødvendigheten av å stille spørsmålet høyt. Hvem er idretten til for? Der oppfordres barna til å drive med flere idretter, gjennom hele ungdomstiden. Ildsjelene har tatt kampen mot pappaene som aldri ble Arendals svar på Messi. Strukturene er på plass. Det rapporteres om mindre frafall, økt aktivitet og flere fornøyde barn og unge.  Motsetningene her selvsagt vært representert også på Nedenes, med ivrige foreldre og trenere som mener åtte, ni og ti år bør være startskuddet for målrettet spesialisering. Klubben sier nei. Resultatene kan foreløpig applauderes. Det fungerer.  I Grane er den tradisjonsrike idrettsskolen borte, og i de øvrige klubbene er det bekymring for den varierte aktiviteten som står igjen. Særidrettene har i praksis overtatt fra småskolealder av. Alle vet hva som forventes, når det står håndball eller fotball på planen. Det er ikke barneidrett på tradisjonelt vis. Det er beinhard, målrettet ferdighetstrening. Man skal utvikle den enkelte spilleren. Trenden er tydelig.

Stein Bø-Mørland trekker frem forskning som viser at variasjon gjennom barneidrettsårene øker sjansen for toppidrett senere. Tidligere spesialisering er ikke gode nyheter i den sammenhengen. Derfor bør flere stille spørsmålet om toppidrettens premisser bør legges til grunn for arbeidet som gjøres i den organiserte idretten.

For det er stort sett de vi snakker om: Fedre som staker ut kursen. De som drømmer om Old Trafford og Nou Camp, Ullevål, Sparebanken Sør Amfi eller fremtidens Arendal Stadion.

For pappaene?
Ingen av de lokale idrettslederne ønsker å skjære alle trenere og foreldre under en kam. De har rett. Uten frivilligheten, blir tilbudet dramatisk svakere. Og dyrere. Det er likevel mange samvittighetsfulle trenere og ledere som kjemper sin kamp for å la barneidrettsbestemmelsene å være styrende. Stadig flere av dem står alene. Spørsmålet er hvem som blir med i dragsuget.

Eller er barne- og ungdomsidretten ment for det de ivrige fedrene, som selv aldri kom lenger enn en reportasje i Agderposten på 80-tallet? Jeg tar vel ikke feil om mange fortsatt mimrer lystig om årene i lavere divisjoner. De fleste mimrer strengt tatt om samholdet og de livslange vennskapene. For mange endte karrieren med en kropp full av skader. Manglende grunntrening og feiltrening er nærliggende årsaker.

For det er stort sett de vi snakker om: Fedre som staker ut kursen. De som drømmer om Old Trafford og Nou Camp, Ullevål, Sparebanken Sør Amfi eller fremtidens Arendal Stadion. På Hisøy ville de mest ivrige foreldrene ikke lenger akseptere store tap. Dermed var dansen i gang også der. Spørsmålet er hvem som taper på sikt.

For toppidretten?
Logikken om å starte med å øve på ferdigheter, trene mye og bli taktisk klar for å møte hvilket som helst lag, i en av Europas svakeste fotballnasjoner, er rasjonell nok. Man må øve for å bli god. Taper man må man trene enda mer. Forskningen peker ut en annen vei. Basisen, idrettsleken om man vil, øker sjansene for at begrepet spesialisering i det hele tatt kan finne sin rette ungdom og fremtidige toppidrettsutøver. Uten variert aktivitet øker sjansene for skader og dermed karrierestopp. Noen burde lære, attpåtil når man vet at kun 1 av 1000 i hvert årskull blir en del av toppidretten. De oppsiktsvekkende få som blir med over i seniorklassene havner i lavere divisjoner. Noen stopper karrieren med et diplom fra elleve-årsturneringen som resultat.

Samtlige, som har uttalt seg i denne saken, lovpriser selvsagt frivilligheten. Ingen frivillighet, ingen idrettsbevegelse. Spørsmålet de fleste likevel stiller – uavhengig om man er bakgrunnskilde, mor, far eller idrettsleder – er hvem idretten egentlig er ment for? Hvem spør barna om hva de egentlig ønsker? Hvem tegner opp klubbkulturen? Hvem tenker helhetlig? Hvem tør stille spørsmålene som bør stilles når ti-åringen får kjeft for å prioritere ski-lek fremfor fotball eller håndballtrening?
Eller hvem?
De neste månedene venter idrettslagenes våteste eventyr på medlemmene, årsmøtene. En nødvendighet, en plage – eller en arena for endring der det mest grunnleggende spørsmålet blir besvart: Hvem er barne- og ungdomsidretten til for?

Toppidretten overlever uansett. Idretten og folkehelsen har allerede mistet for mange. Valget er idrettens, eller medlemmene – eller mammaene og pappaene om man vil.

Det er på høy tid med ledelse. For hva var egentlig spørsmålet?

God helg.

PS: Barnet som ble omtalt i kommentaren, fant like før jul ikke lenger glede ved å drive organisert idrett.

Les også: Barneidrett: – Vi måtte bare gi etter for presset

Les også: Sørfjell: – Det er ikke tvil om hva Sørfjell vil

Les også: Tromøy: – Vi diskuterer problemstillingen nå

Back To Top