I dag har kampene i Ukraina foregått i over 100 dager

Mer enn 3 måneder med krigføring i et Europeisk land. En type krig vi ikke har sett i Europa på 3 generasjoner. 100 dager med humanitær krise, mer enn 10 millioner flyktninger og internt fordrevne. 100 dager med Krigsoverskrifter i avisene, og politikere på barrikadene for humanitær bistand og åpne dører til Europa for ukrainere som har måttet rømme fra hjem, familie og alt som de har hatt kjært.

Men også 100 dager der norske selskaper overført mer penger til Russland gjennom handel enn det totale beløpet i humanitær hjelp som Norge har gitt til #Ukraina, og 100 dager der Staten Norge har hatt rekordinntekter fra skyhøye energi- og oljepriser, hittil ser nettoavkastningen ut til å nærme seg 1000 milliarder selv etter fratrekk av fallet i Oljefondets verdi.

Men dette er også 100 dager der mye av kostnadene for de humanitære tiltakene rettet mot Ukraina, og Ukrainske flyktninger har vært tatt av privatpersoner og frivillige organisasjoner. Regjeringen ønsker også å lempe noen av kostnadene over på verdens fattigste, ved å flytte penger fra bla FNs utviklingsprogram for å bruke dem på Ukrainske flyktninger i Norge.

Det er kommet nesten 20.000 ukrainere til Norge siden Putin invaderte Ukraina den 24. februar, de aller fleste av dem kom i løpet av mars og april. De aller fleste kom enten fordi de har familiær tilknytning til Norge, eller fordi ble fraktet hit av norske frivillige som fraktet busslaster med medisiner og medisinsk utstyr til grensen for så å fylle bussene med flyktninger på vei hjem. De aller fleste av disse initiativene kom i gang på frivillig initiativ fra små grupper av frivillige nordmenn og ukrainere med tilknytning til Norge. All finansiering skjedde via kronerulling og dugnadsarbeid.

I starten var arbeidet ukoordinert og ikke alltid like effektivt, selv om intensjonene var gode. Fra politikerhold har det vært en god del kritikk av den tidlige innsatsen til de frivillige som reiste ned. På regjeringens hjemmesider advarer de fremdeles mot søppelberg av brukte klær og NRK fokuserte på at Ukraina de første to ukene hadde mottatt nok bleier til 10 års normalt forbruk. Den første humanitære responsen var ukoordinert, og lite effektiv, men den var til stede. Det er mer enn hva man kan si om statlige aktører, FN og de store hjelpeorganisasjonene. Det man ikke nevner er at det var den første frivillige innsatsen som la til rette for, og bygget opp det logistikksystemet som muliggjør dagens humanitære bistand fra statlige aktører, FN og de store hjelpeorganisasjonene. De kom halsende etter til dekket bord noen måneder senere. Når flyktningestrømmen allerede avtok.

Norges humanitære bistand til Ukraina fordeler seg som følger:

Humanitær bistand og budsjettstøtte:
Norge har til nå bidratt med ca 2,1 milliarder kroner til Ukraina og nabolandene som følge av Russlands krigføring. Støtten omfatter humanitær bistand og støtte til flyktningrespons i nabolandene, budsjettstøtte til den ukrainske stat, samt støtte til ukrainske bønder.

Den norske støtten fordeler seg på følgende måte:

Budsjettstøtte og støtte til ukrainske bønder:
• 300 millioner kroner i budsjettstøtte til den ukrainske staten gjennom Verdensbanken. Pengene brukes til utbetaling av lønninger til helsepersonell, lærere og statsansatte og til utbetaling av pensjoner og sosialhjelp.
• 50 millioner kroner i støtte til bønder i Ukraina gjennom Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), for å bidra til at Ukraina kan opprettholde landbruksproduksjon.

Humanitær bistand (1,7 milliarder kroner):

• 310 millioner kroner til Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC) for humanitær innsats

• 300 millioner kroner til Verdens matvareprogram (WFP) for matsikkerhet og bekjempelse av sult.

• 274 millioner kroner til norske humanitære organisasjoner for humanitær innsats og minerydding i Ukraina og flyktningerespons i nabolandene, (Caritas, Flyktningehjelpen, Kirkens Nødhjelp, NORCAP, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors og Redd Barna).
• 160 millioner kroner til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) for flyktningsrespons i nabolandene til Ukraina

• 62 millioner kroner til Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) for blant annet arbeid mot menneskehandel.
• 365 millioner kroner til innsats gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme (UCPM).
• Norsk kjernestøtte til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Verdens matvareprogram (WFP), FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) og bidrag gjennom FNs nødhjelpsfond (CERF) kommer i tillegg.
Moldova

• 100 millioner kroner er øremerket støtte til Moldova. Moldova, et av Europas fattigste land, har tatt imot over 400.000 flyktninger. Støtten skal både bidra til å bistå sårbare flyktninger og støtte myndighetenes innsats.

Flyktninger:
• Regjeringen har foreslått å bruke 10,7 milliarder kroner for å sette norske kommuner i stand til å motta, bosette og følge opp flyktninger fra Ukraina.

Les listen en gang til…
• Av nærmere 13 milliarder den norske regjering har satt av til å håndtere den humanitære krisen utløst av Putins invasjon av Ukraina skal nærmere 12 milliarder brukes i Norge.
• Nærmere 600 millioner går til norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner som ikke var tilstede i Ukraina da krisen var på sitt verste.
• Ikke en krone til de som faktisk var der og gjorde jobben da det trengtes som mest.
I tillegg må det nevnes at regjeringens informasjon om Moldova må oppdateres. Du kan ikke på den ene siden si at Moldova har tatt i mot 400 000 flyktninger for så senere si at du ikke kan klare å skaffe mer enn 14 av de 2500 flyktningene man lovet å hente ut fra Moldova fordi flyktningene bruker Moldova som transittland, og det nå er under 100 000 ukrainske flyktninger igjen i Moldova, av disse er 95 % innlosjert hos familie og frivillige, og mottar pengestøtte fra FNs Høykommisær for flyktninger.

I følge UNHCR velger de fleste å bli værende i Moldova i håp om å kunne returnere hjem til menn og sønner som avtjener plikttjeneste så raskt som mulig, mens norske myndigheter har brukt 2 måneder på å finne 14 flyktninger som faktisk ønsket seg til Norge, mens norske frivillige, uten en krone i offentlige midler, fikk fraktet mer enn 3000 flyktninger i sikkerhet i Norge med buss i samme perioden. Dette er kun de bussene jeg kjenner til personlig, i tillegg vet man at man har vært i kontakt med mer enn 15 000 flyktninger i forbindelse med den informasjonskampanjen rundt trygge reiseruter, beskyttelse i ulike europeiske land og hvordan sikre seg mot menneskehandel vi satte opp ved hjelp av sosiale medier første uken av mars, og som nå blir drevet videre av ukrainerne selv. Effekten var så god at vi til og med fikk “off the record” skryt fra norske innvandringsmyndigheter. Men ikke en krone i støtte.

Nå er de fleste bussene til grensen sluttet å gå på grunn av manglende finansiering. Det er færre flyktninger som krysser grensen, så det er lett å tro at behovet heller ikke er like stort, men det man da ikke tar med i beregningen er at bussene er fulle av nødvendig nødhjelp og medisiner på vei ned, og at situasjonen i Warszawa er at mer en 20 % av de som befinner seg i byen i dag er ukrainske flyktninger, og situasjonen for mange er prekær. Manglende støtte og helsehjelp gjør at man har fått rapporter om at ukrainske flyktninger ser seg nødt til å ty til prostitusjon for å brødfø seg og sine barn. Norske myndigheter har gitt 62 millioner kroner til IOM “for blant annet arbeid mot menneskehandel”, men har ikke løftet en finger for å støtte det arbeidet som vi vet faktisk fungerer. Nemlig å få flyktningene, kvinner og barn, ut av pressområdene og til trygge omgivelser, derimot har man stående 19 akuttmottak tomme i Norge som man vurderer å legge ned over sommeren i stedet for å la bussene hente flyktninger på grensen og de polske storbyene, samtidig som man får fraktet medisiner og humanitær bistand ned.

Når de organiserte bussene slutter å gå er det eneste alternativet igjen på grensen menneskehandlerne.

Norske politikeres, og spesielt Stats- og Justisministerens, manglende handlekraft og vurderingsevne vil bli stoff for fremtidens historiebøker, og en skamplett i Norges historie som humanitær “Stormakt”.