HOVESAKEN: Kommunenes kjøp av friområdet på Hove i 1939
Mange av dem som nå skal bestemme Hove områdets skjebne virker ikke å være spesielt opplyste om stedets historie og hva det har representert for befolkningen opp gjennom tidene. Det er i denne saken demonstrert så mye dårskap og mangel på kunnskap hos en del av dem som velgerne har gitt makt, de rene ignoranter, at det er skremmende. Hvorfor kjøpte Arendal og Tromøy sitt friområde Hoveodden i 1939, i en tid da kommunene hadde små midler og mange uløste oppgaver?
Jeg har tidligere skrevet om det første forsøket folk i Arendal gjorde for å få Arendal kommune eller staten til å redde Hoveskogen fra flathugst i 1913, en skog man omtalte som en «katedral», et unikt skogsområde ingen hadde maken til. På 1930 tallet var trær igjen i ferd med å vokse opp, og Hove var fortsatt et sted å reise til for å bade og nyte frisk luft. Men eiendommen var privat, og de harde 30-årene var ikke like harde for alle. Bedrestilte i Arendal var godt i gang med å kjøpe hyttetomter i skjærgården, og det fantes ikke lover om allemannsrett og beskyttelse av natur. Allerede våren 1934 hadde eieren av Hove gård, Knut T. Engelskjøn en annonse i Vestlandske Tidende om salg av hyttetomter. 5-6 km strandlinje, syd og vestvendt mot havet, tomter på 1-5 mål, for 600-1000kr målet. Prektig sandstrand. Ring telefon 1001 for kontakt med arkitekt Kjetil Ugland som står for utparselleringen.
Hvorfor det ikke ble noe storsalg av dette vites ikke, kanskje fordi det var så mange andre tilbud, men det lå altså i kortene at hele Hove, vår felles arv, kunne ha blitt stykket opp og privatisert. Ettersom flere og flere områder langs kysten gikk til private, kom der reaksjoner fra flere hold om at kommunene måtte sikre seg utfartssteder til sin befolkning. Når det gjelder Hove, så var det Arbeiderpartiet som var først ute. «Hoveskog må sikres for menigmann. Arbeiderpartiet i Arendal fremmer positivt forslag for formannskapet» var en overskrift i dagbladet «Tiden» 23.6.1938. Det fremgår av avisen at Arbeiderpartiet også tidligere hadde slått til lyd for at byen skulle «sikre menigmann et høvelig utfarts og badested». Det var partiets gruppe i formannskapet, ved formannen, kemnerassistent Petter Pettersen som sendte ordfører Barth en skrivelse med bl a følgende: «I langt større grad enn tidligere bygges der nu hytter og sommerhus ute ved sjøen og den frie adgang til strender og utfartssteder begrenses mere og mere. Et av de mest benyttede utfartssteder i vår bys nærhet har været og er fremdeles Håveskog, men i den senere tid er der også der blitt bygget flere hytter». Arbeiderpartiet fryktet at også frie områder på Hove ville skrumpe inn, og henstilte til formannskapet å sikre den del av området som egnet seg best til utfartssted. Det ble foreslått å opprette en komite for å forhandle med grunneieren og det ble foreslått å få til et samarbeide med Hisøy og Tromøy kommuner.
Så gikk det bare 6 dager før samme avis kunne meddele at det forelå et tilbud fra avdøde minister Prebensens bo, om at Arendal kunne få kjøpt Ærøya og Skjelbergholmen. Ordfører Barth var begeistret for dette, han hadde vært på Skjebergholmen Sankt Hans. Varaordfører Thommesen mente at om ikke Arendal kjøpte, så kunne det komme 10 hytter på Ærøya. Former Olaf Knudsen mente forslaget var prisverdig, men minnet om Arbeiderpartiets forslag om kjøp av Hove. Han beklaget at det flere og flere steder kom opp plakater med «Privat eiendom», Adgang forbudt» og til og med «Hunden er løs», og var glad for at kommunen nå ville kjøpe utfartssteder. Men han ville ikke at kjøpet av Ærøya skulle stoppe et kjøp av Hove, med så vakker natur og stor lekeplass for barn. Da ville han heller droppe Ærøya. Tellefine Pedersen, en av Arbeiderpartiets store kvinneskikkelser, talte også varmt for Hoves naturherligheter og anbefalte at hele bystyret skulle ta seg en tur dit og se selv. Politikonstabel Stensland foreslo at det ble nedsatt et friluftsråd, det trengte man, mente han. Formannskapet brukte tre kvarter på å bestemme seg, noen mente 7500 kr var veldig dyrt for to holmer, to Høyre representanter var meget imot, men saken endte med et vedtak som også gikk gjennom i bystyret. Dette var en hastesak, for tilbudet gikk ut bare to dager senere. Borgermester Havig hadde 50 000 kr på en konto for «tilfeldige utgifter», så den ble benyttet. Ordfører Barth, og de to motstanderne skipsreder Gjeruldsen og urmaker A. M. Terjesen, alle fra Høyre, mente seg nok nå ferdig med innkjøp av friområder. «To Høyre folk strittet imot», skrev Agderposten 29. 6.38 om kjøpet av holmene.
En Hove-komite kom i gang fra 11.7.1938, bestående av overrettssakfører Simon Holmesland, Petter Pettersen og kontorsjef Hegland.
Dagbladet Tiden kunne 4.4.1936 melde at tilsynelatende var både ordføreren og flere i Høyre imot å kjøpe Hove. Man trengte bl a penger til nytt orgel i Barbu kirke. Samtidig sendte Arbeideravholdslaget en sterk henstilling til kommunen etter et avholdt medlemsmøte som enstemmig støttet et kjøp. Det ble poengtert at en stor del av befolkningen ikke hadde økonomisk anledning til å sikre seg private hytter med naturherligheter til rekreasjon, eller til å foreta seg lengre feriereiser. Det florerte med privat hyttebebyggelse overalt og om den fikk fortsette kunne man risikere at også Hoveskog, byens og distriktets gamle, vidunderlige rekreasjonssted kunne bli stengt for folket.
27.4.1939 holdt Tromøy Herredsstyre møte i kommunelokalet på Flademoen. Sak 14 var en skrivelse fra Arendal kommune, med spørsmål om Tromøy ville være med og kjøpe en del av Hoveskog. Med 11 mot 4 stemmer ble det besluttet å gå inn med 5000 kr i salgssummen på 25000. Arendal kommune hadde også trodd man skulle få Hisøy med, men der takket man nei. På denne tiden var også Tromøy kommune på utkikk etter friarealer til sin befolkning, etter forslag fra advokat og eier av Agderposten, Christian Stray. Han satt i kommunestyret og var litt mer fremtidsrettet enn den gjengse Tromøy politiker. Høsten 1939 sendte f eks kommunen en forespørsel til direktør Brinch, om kjøp av Lille-Danmark i Hovekilen.
Etter et 10-3 vedtak i Arendal formannskap kom Hove-kjøpet opp i bystyret 30.6.1939. Ordfører Barth var imot, og reiste et forslag som falt, mens et forslag fra kontorsjef Hegland om kjøp ble vedtatt med 29 mot 19 stemmer. Tiden kunne 1.7.1939 rapportere fra diskusjonen i bystyrets møte: Høyres ordfører Barth var svært imot kjøpet, og brukte en rekke argumenter. Kommunen hadde ikke råd, den hadde nok av utfartssteder, folk kunne jo heller gå i land på holmer som ikke var gjerdet inne, dessuten var jo Hove helt avsvidd og fullt av stein, og Sankt Hans hadde jo 50 menn vært i full slåsskamp der! Ordføreren var videre redd for en utvikling der barns lommepenger skulle bli brukt på tombola og kafe. Det var en myte, mente ordføreren at folk i Arendal ønsket seg Hove, noe Holmesland gikk sterkt imot. Tidligere hadde et kjøp vært et ønske, sa han, nå var det aktuell politikk. Hove representerte store verdier, var i en særstilling i Arendals skjærgård, spesielt ideelt for familier med barn. Det hadde gått rykter om at noen så Hove som et mulig sted for politiske stevner, og da Høyres ordfører nok så for seg Arbeiderpartiet innta Hove, så var han strengt imot dette, og skulle heller ikke ha noen kafe der. Det ble forlangt at formannskapet, sammen med Tromøy kommune, skulle utarbeide regler for bruken av Hoveodden, og ordføreren slo fast at noen stevnemøter på Hove skulle han ha seg frabedt. Det ble noe latter angående frykten for «stevnemøter», så ordføreren rettet til «stevner» i stedet. Barth var en mørke blå Høyre-mann og ble av arbeiderklassen gjerne husket for et førkrigs utsagn om at det var «billigere for kommunen å holde folk på fattigkassa enn å skaffe dem arbeid».
Arendal kommune hadde hatt Hove på hånden for et gitt tidsrom og måtte stadig forlenge dette. Et problem var at man ble oppmerksom på den nye «Bykommuneloven». Denne var i kraft fra 10.6.1938, og det forelå detaljerte kommentarer til loven fra sommeren 1939. §16 i loven dreide seg bl a om to tredjedels flertall i visse saker, og det hadde ikke bystyret nådd med sitt 29-19 vedtak. Derfor måtte saken til fylket og jamen gikk ikke Hove-kjøpet til Justisdepartementet også. Endelig var kjøpet godkjent. Bykommuneloven gjorde for øvrig også slutt på tittelen borgermester, nå skulle han kalles rådmann i stedet. K.M. Havig var Arendals siste borgermester.
Skylddelings forretning ble holdt 16.9. og skjøte på eiendommen utstedt med tinglyste servitutter 25.11.1939. I den nå pågående sak om Hove er det redegjort for disse flere ganger, uten at de kjente støttespillerne til Canvas-Hove synes å forstå det. Stalleland, leder for HDU, har til og med ment at det var selger som ville sikre seg mot at kjøper skulle bebygge Hoveodden. Det kan derfor være på sin plass å sitere fra Agderposten 1. 5. 1939, der møtet i Tromøy Herredsstyre blir referert, under tittel «Tromøy vil sikre sine innvånere et utfartssted om sommeren». T. Alve ville vite hvor stort området var, det var ikke målt opp, men driftsingeniør Blakstad hadde beregnet at det var på ca. 100 mål. Disponent Berthelsen hadde et spørsmål til tomtas utforming, «Hvorfor får man ikke en rett linje? Skogeieren skal ha en stor kile inn i stykket». T. Tellefsen svarte «Det hadde vært heldig om alt hadde vært med, men han forplikter seg til ikke å bebygge kilen». Blakstad uttrykte at han så det som en stor fordel at folk fritt kunne ferdes i skogen, mens kontrollør Hansen mente det viktigste var at kommunen fikk strandretten. Nestor Jansen mente Tromøy burde kjøpt området alene, men det var nå greit å gå sammen med Arendal, og i hvert fall var det nødvendig å sikre folk adgang til sjøen.
«Kilen» er altså området vest for en rett linje mellom bolter i fjell, nokså nøyaktig hele det gamle camping området, som av hensyn til befolkningens bruk av Hove som utfartssted ikke skulle kunne bebygges. Engelskjøn, som hadde tjent stort på sitt kjøp av Hove gård der han tok ut tømmer, hadde kun rett til fagmessig skogsdrift på denne sin tomt, og han fikk etter datidens forhold en god pris for parsellen han solgte til kommunene.
Nå fortsatte Hove-saken noe videre også, for Tromøy Skogråd oppdaget at Engelskjøn hogg trær i vernskogen. Det ble det politisak av, men så kom 9. april 1940 og Hove fikk en helt annen skjebne enn den var tiltenkt fra naturens side. Etter krigen har alle som har hatt noe å si i området bare rotet det til for oss alle.
Det synes meg at man i dagens Høyre er mest opptatt av å være fornærmet, men ellers demonstrerer flere mye av samme holdning som Arendal Høyre hadde til kjøpet av Hove i 1939. Arbeidrpartiet kunne derimot godt lære litt av sin egen historie og av hva partiets tidligere politikere ønsket med Hove. Når man vet hvor mye så mange har jobbet for at området skal tilhøre lokalbefolkningen, så er det mer enn pinlig om vi nå ikke benytter den aller siste anledning til å sikre området i Raet nasjonalpark og restaurerer naturen. Veien dit går ved først å regulere det til et LNF område, og de som ikke klarer å se det, får heller bli historiske.
Alf M Sandberg
Bratteklev
