Gud skrev ikke konsesjonsloven, men…
SKOGFORVALTNING:
Mens budene er tilpasset «tida og tilhøva», har Konsesjonsloven med røtter fra tidlig 1900 tall i liten grad fulgt utviklingen. For skogens del er den juridiske verktøykassen i loven helt uegnet for oppgaven den er ment for i selve formålsparagrafen. Det gjelder spesielt priskontroll ved salg av skog, som sammen med gevinstbeskatningen gjør at de fleste av landets 130 000 skogeiere er langt mer opptatt av å holde på skogen til myndighetene endrer reglene, enn av å aktivt drive den.
De fleste av våre politikere ser hvilken betydning skogen kan få for Norge i tiden fremover. Det mange derimot ikke forstår er at det kontinuerlig må rulle tømmer ut av skogen for å tilnærme seg mulighetene. Få tør bygge et vannkraftverk basert på en antakelse om at det vil bli en elv der i fremtiden. Tilsvarende vil ingen investere i en volumindustri så lenge en kritisk råvareflyt er like ustabil som usikker. Derfor må Stortinget nå gjøre sitt for å sikre stabilt høy råvareforsyning gjennom å skille mellom jord og skog i sin omgang med konsesjonsloven. Tømmer på rot i Norge har tilnærmet samme verdi som i Sverige. Lavere netto avkastning i Norge skyldes at tungt utstyr må flyttes mellom små oppdrag i et lappeteppe av små eiendommer, samt at det er investert minimalt i skogskjøtsel og infrastruktur. Summen av dette gir høye driftskostnader. Nettoen til skogeier blir dermed lavere, noe som generelt reduserer viljen til å hogge, samtidig som industrien også får økte kostnader og lavere driftsmargin på sine produkter. Investeringsordningene er gode, men avhenger av at man hogger. Priskontrollen gjør at du får det samme for skogen enten du har drevet mønsterskogskjøtsel og investert tungt, eller latt skogen skjøtte seg selv. Dette gir lav kredittverdighet hvis eieren skal i banken for å låne penger til politisk ønskede tilleggsnæringer. De passivt drevne eiendommene blir gradvis enda mindre lønnsomme, og langtidseffekten av dette enda mer faretruende enn den akutte tømmersituasjonen.
Årlig omsettes bare en drøy halvpart av tømmerpotensialet fra et bugnende og datostemplet råvarelager, samtidig som industri sliter for å få tømmer. Dette er samfunnsøkonomisk selvskading. Velferd skapes ikke av styrt fordeling av produksjonsarealer, men av rendyrket verdiskaping som gir lokal utvikling. Det gjelder for Rendalen som Oslo. Det er antakelig et større samfunnsproblem at ungdom sliter med å få kjøpt sin første leilighet i byen enn at markedet får sette prisen på skog. Allikevel er det altså ingen priskontroll på leiligheter, mens du må ha statens velsignelse for kjøp og salg av skog. Når slik misforstått bygde-sosialisme pipler ut av selv borgerlige partier på Stortinget i forhold til priskontroll på skogeiendom, tennes samtidig et blått lys for den trebaserte verdikjeden.
Erfaringene fra Sverige, som avregulerte markedet for skog på starten av nittitallet, er at bygdene ikke blir kjøpt opp av storkapital. Derimot førte det til at enkefru Medelsvensson i Stockholm faktisk solgte skogteigen hun arvet i konfirmasjonsalder og knapt sporadisk hadde ofret en tanke gjennom livet. Kjøperen var innenbygds boende skogeiere med interesse for faget. Skogbruket har verken grensevern eller store subsidier, og kampen for tilværelsen foregår i et internasjonalt marked. Kappløpet vil bli umulig hvis Stortinget ikke innser at statlige inngrep i primærskogbruket bryter ned hele verdikjeden fra innsiden. Dette burde oppta alle ansvarlige partier som har verdiskaping og sysselsetting i partiprogrammet. Landbruket er nok den eneste næringen som frykter kapitalsterke eiere, og som ynder å bruke dette som skremsel mot deregulering.
Attraktive og sentralt beliggende skogeiendommer vil antakelig øke noe i pris, mens pris på skog utenfor allfarvei like gjerne kan reduseres. Problemet er at så lenge markedet er regulert så åpner det for psykologiske mekanismer som hindrer omsetning og dermed tilpasning til nødvendig eiendomsstruktur for dagens driftsapparat. Dette skader distriktene. Det skader sysselsettingen, verdiskapingen, velferden og klimaarbeidet. Jeg kan med min beste vilje ikke se hvilke hensyn man søker ivaretatt med dette systemet, som rettferdiggjør samfunnskostnaden det har.
Gaute Nøkleholm
NORSKOG
