fbpx
skip to Main Content

FLYKTNINGEDEBATT OG «FREKKHETENS NÅDEGAVE».

Vi har nå i Europa den største strøm av mennesker på flukt siden 2. verdenskrig.  I en tilleggsmelding til statsbudsjettet foreslår regjeringen en rekke tiltak til hvordan den store tilstrømming av asylsøkere og flyktninger skal håndteres og finansieres. Den største andelen av midlene foreslås dekkes av bistandsmidler og av innstrammingstiltak. Noen utgifter foreslås dekket ved omprioriteringer og nedskjæringer i forslaget til statsbudsjett.

Biskopene i Den norsk Kirke v/preses Helga Haugland Byfuglien har uttalt seg kritisk til forslaget om reduksjon av bistandsmidler. Dette har falt statsråd Sylvi Listhaug (FrP) tungt for brystet.  Hun går høyt ut på banen, og hevder at det hersker et «godhetstyranni» i landet. Dette var også tema i NRK 2 den 3.11.d.å., der biskopen og Sylvi Listhaug møttes til debatt. Flere av Listhaugs uttalelser reagerte jeg sterkt på og ønsker å kommentere.

Etter min oppfatning, så skal og bør Kirken ha en viktig stemme i samfunnsdebatten. Kirken må være klar og tydelig i saker som handler om menneskesyn og menneskeverd, om etiske spørsmål, om forvaltning av skaperverket, deriblant klimaspørsmål, om fattige og utstøtte, om nestekjærlighet, solidaritet og andre spørsmål i tråd med Bibelens klare budskap og kirkens grunnlag. Ikke minst er Jesu egne ord og praksis viktige og forpliktende for det Kirken skal forkynne og formidle. Uttalelser fra Kirken kan da selvsagt berøre politiske spørsmål og politiske beslutninger. Men det er en prinsipiell og viktig forskjell på å si fra om kristne verdier og etiske spørsmål, og det å ta partipolitiske standpunkt.  Det er Kirken seg svært  bevisst og det har biskopene ikke gjort.

Takk og pris for at vi har en kirke som bryr seg, deltar og markerer seg i samfunnsdebatten! Alternativet er en tannløs, passiv og konturløs kirke. Selvsagt kan det være ubehagelig for noen om kirkens uttalelse ikke støtter egne meninger og/eller eget partis politikk. Slik har det alltid vært. Også på Jesu tid. Mange ble provosert og likte dårlig hans klare og uredde uttalelser, ikke minst de med makt og myndighet. Det endte opp med at han ble korsfestet.

I debatten forfekter Sylvi Listhaug at andre prioriteringer enn regjeringens, vil gå ut over velferdsstaten og gi «kutt i velferdsordninger for kommende generasjoner». For en frekkhetens nådegave! Hun argumenterer som om ethvert alternative forslag til det regjeringen har presentert, vil true våre velferdsordninger. Selvsagt er det ikke slik. Det handler faktisk om politiske prioriteringer. Som når den blå/blå-regjeringen prioriterer skattelette for de rikeste. Som når den vil bruke våre skattepenger på at gifte/samboende pensjonister skal få mer å rutte med enn enslige og minstepensjonister. Som når regjeringen mener at valgfrihet ideologisk er så viktig, at våre skattepenger (= fellesskapets penger) heller skal gå i lomma til private aktører innen helse, omsorg, barnevern og skole, framfor å styrke våre felles velferdsordninger og offentlige tjenester. Og ikke minst: At en stor andel av utgifter til flyktningene skal tas av bistandsmidler og dermed fra verdens fattigste andre steder i verden. Deriblant fra flere klimatiltak, som i høyeste grad går ut over kommende generasjoner. Som Sylvi Listhaug er opptatt av. Men ikke når det gjelder klima. Regjeringens forslag handler faktisk om verdibaserte prioriteringer og valg. Da er det ganske frekt å si at alternativet til regjeringens tilleggsmelding og tiltak for flyktninger, vil redusere våre velferdsordninger. Det er den blå/blå regjeringen faktisk allerede godt i gang med å gjøre.

På eget initiativ og helt uavhengig av den aktuelle flyktningsituasjonen.

Strømmen av flyktninger og de mange utfordringer Norge nå har med å ta imot dem på en anstendig måte, vil selvsagt koste.  Regjeringen har kommet med flere konstruktive forslag i tilleggsmeldingen. Men skattepolitikken, som prioriterer de rikeste og mest formuende i landet vårt, står stadig ved lag. Regjeringen har fortsatt valgt å «frede» de rikeste, og unnlater å nevnte dette i alle debatter om prioritering og finansiering av tiltak til asylsøkere og flyktninger. Uansett hvilke omforente løsninger de politiske partier kommer fram til og kan enes om i de videre budsjettforhandlingene, må utgiftene ikke gå på bekostning av de aller fattigste i verden, slik regjeringen har foreslått.

En slik prioritering kan ikke en rik nasjon som Norge være bekjent av.

Torunn Tørå, Engene

Back To Top