fbpx
Annonse:
Sanne Hegland
Sanne Hegland

Er tidlig ultralyd et etisk riktig tiltak?

KRONIKK:

Hun har Downs syndrom, og kjemper for både hennes og utallige mange andre menneskers hjertesak. Etter at Arbeiderpartiet uttalte seg om et statlig tilbud i form av tidlig ultralyd, har det vært en stor debatt i Norge. Det vil være mulig å sjekke fosterets funksjonelle tilstand mye tidligere, blant annet Downs syndrom. Spørsmålet er: Vil dette tilbudet fungere som helsefremmede, eller mer et et sorteringsberedskap?

Den svært velutviklede teknologien har gjort det mulig for jordmødre å oppdage alvorlige tilstander hos fosteret, allerede i svangerskapsuke 12. Noen ønsker å påstå at dette tilbudet vil resultere i at foresatte får en bedre mulighet til å gjøre seg i stand, og tilrettelegge både deres og barnets liv, best og tidligst mulig. Dessverre har statistikk vist at 9/10 norske kvinner aborterer etter at fosteret er påvist Downs syndrom. En undersøkelse i Danmark viste også at antall fødte barn med Downs syndrom ble halvert etter innføring av statlig tilbud om tidlig ultralyd. Forskere påstår at det ikke lenger vil fødes barn med dette syndromet innen 2030, om trenden fortsetter slik. På hvilken måte kan dette være en riktig samfunnsutvikling? Og hvor langt skal vi kunne utnytte teknologien for å fuske med naturen?

Bauman som en motstander av teknolo gien og dens maktplass i samfunnet, ville påstått at den i stor grad har ført til folkemord. Han er slettes ikke den eneste som kaster lys på at tidlig ultralyd fører til umoralske handlinger, på grunnlag av naturstridige beslutninger. Kant anså abort som umoralsk, så lenge det var unaturlig forårsaket ved hjelp av teknologiske hjelpemidler. Charles Darwin og hans overlevelses teori ville også trolig motsagt tilbudet om tidlig ultralyd. Ved det synet om at den mest tilpasnings dyktige overlever, er det opp til fosteret om det klarer seg eller ikke. Teknologien skal ikke være et hjelpemiddel til å vurdere om en gravid kvinne skal beholde fosteret eller ikke.

Ved det synet om at den mest tilpasningsdyktige overlever, er det opp til fosteret om det klarer seg eller ikke

Likevel ville man trolig fra et sosialdarwinistisk ståsted, sagt at det er feil å støtte opp de mennesker som ikke klarer seg, som i denne sammenhengen er de fysiskog psykisk funksjonshemmede. Om vi spoler helt tilbake til antikken, finner vi utsagn om at såkalte deformerte barn skulle legges bort på det mytiske sted, hvor de hører hjemme. Dette er fra «Staten» av Platon. I Nazi-tyskland dro Hitler denne teorien til det ytterste, og sorterte ut alle som utskilte seg fra den ariske rasen. For å sette denne sammenhengen helt på spissen, kan det utvikle seg til et visst hint av denne sorteringsprosessen i Norge. Fra en annen kant kan nordmenns mulighet til selektiv utvalg av foster, minne om blant annet Kinaog Indias kvinnesyn. Der har det i mangfoldige år vært tradisjonelt vanlig å abortere jentebarn, ut fra deres brukbarhet i samfunnet. Er samfunnet virkelig blitt så perfeksjonert og kynisk at det tilrettelegger for en statlig legitimering, av å velge abort på grunnlag av fosterets egenskaper?

Cecilie Willoch fikk Livsvernprisen i 2006, for å motarbeide abort ved kromosomfeil hos fosteret. Hun har uttalt seg om at Norge må kvitte seg med de gamle tankene om at annerledes mennesker er mindre verdt. Fordi det er nettopp ulike mennesker sammen som skaper et samfunn!

Menneskeverd er absolutt. Fra antikkens filosofer, som Aristoteles og Platon, over Augustin og Aquinas fra middelalderen, og til Kant i opplysningstiden, har en påstand stått fast. Det som gjør oss til et menneske, og skiller oss fra andre arter, er den rasjonelle natur. Singer og Kant delte like meninger om at fosteret ikke er et riktig menneske før etter fødselen. Videre påsto Singer at fosteret derfor ikke har tilgang på menneskerettigheter, så lenge det ligger i mors mage. Men hvordan kan vi være sikre på fosterets tankemessige ikke-tilstedeværelse?

Denne muligheten til økt informasjon om fosteret i svangerskapet har skapt etiske dilemmaer. Det er ingen hemmelighet at et nytt funksjonshemmet familiemedlem er en stor forpliktelse og påkjenning for foresatte. Derfor er det mange argumenter som støtter det faktum at forsørgerne skal ha krav på all informasjon om barnets helsetilstand, når muligheten er der. Referert fra «Det annet kjønn» av Simone Beauvoir, skal det være opp til foresatte, og ikke politikerne, hvilket valgt dem velger å ta, i denne saken. Men er det egentlig etisk riktig å gi det ene mennesket makt til å bestemme, når det faktisk gjelder to liv?

Selv om Kant hadde et klart syn på hvorfor fosteret ikke var et riktig menneske, støtter han likevel ikke tidlig abortering, og trolig heller ikke seleksjon av fosteret. Når han snakker om det kategoriske imperativ, mener han at man skal handle i den forstand at handlingen kan utføres som en allmenn lov. Handlingen skal være et mål i seg selv, og tvert i mot brukes som et middel. Denne pliktetiske tankegangen vil dermed motstride både abortering og selektivt utvalg, fordi man normalt ikke vil kunne ofre et annet menneske som en moralsk handling.

Foster i mors mage er som dyr. De har ingen muligheter til å snakke for seg. Det er de jordbeboende menneskene som må tale deres stemme, og kjempe deres sak. Tidlig ultralyd er helsefremmede i den forstand at syke foster kan få best mulig tilrettelagt hjelp, fra første pust. Likevel er tallene for aborteringer høye, og tanken på en slik utvikling er direkte skremmende. Kan vi dermed si at dette tiltaket fører til at vi mister flere liv enn vi fremmer?