fbpx
Annonse:
Grete A. HusebøAnsvarlig Redaktør
Grete A. HusebøAnsvarlig redaktør

Den vanskelige balansegangen

Kommunene har i sitt oppdrag fra staten et ansvar for å ha et politisk styresystem samt å være en forvalter av de lover de er satt til å følge opp. Kommunen har derfor både en politisk og en forvaltningsmessig funksjon der det til en hver tid politiske flertallet styrer i politiske saker, mens rådmannen styrer forvaltningen med sine saksbehandlere. Mange saker deriblant søknader om byggetillatelse, er oppe til både politisk og forvaltnings messig behandling. Et eksempel på dette er når bystyret med sine politikere godkjenner en reguleringsplan, for at planen så brukes i praksis når saksbehandlere og rådmann fatter et enkeltvedtak om byggetillatelse. Forskjellen ligger på mange måter i bestemmelsene om hvordan en sak behandles der reguleringsplanen kan sies og ikke gjelde en enkeltperson, men din søknad om å bygge hus på en av tomtene innenfor området denne reguleringsplanen gjelder for blir det. Kommunen fatter i slike saker et såkalt enkeltvedtak der de sier ja eller nei til at du kan bygge hus. Får du et nei vil Fylkesmannen ta over og behandle din klage, dersom du bestemmer deg for å gå imot vedtaket.

For å sikre en likhet for loven når kommunens saksbehandlere fatter enkeltvedtak har de ikke bare lovene de har ansvar for å forvalte, i byggesaker er dette Planog bygningsloven, men også Forvaltningslovens bestemmelser, å forholde seg til. Det er dennes bestemmelser juridisk rådgiver i Arendal kommune Trond Berg orienterte kommuneplanutvalget om i sitt møte nylig og helt riktig så peker Berg på hvor vanskelig denne balansegangen er. Forvaltningslovens overordnede prinsipper er at saker skal behandles likt og at du og jeg som publikum skal være sikre på at både din og min søknad om eksempelvis byggetillatelse blir behandlet likt etter loven og de foreliggende planbestemmelsene for området. Kommunens til en hver tids politiske flertall skal altså ikke innvirke på avgjørelser i forvaltningssaker og etter avisens mening så skal de da heller ikke føre samtaler med den eller de som skal fatte enkeltvedtaket, slik det ble gjort i nabokrangelen på Rykene som Arendals Tidende nylig omtalte. Den oppfatning våre lokale politikere har om at de som ombudsmenn kan fremme saken til en av partene i en slik saksbehandling er nok, for å si det mildt, svært betenkelig. Vi tror Stortingets sivilombudsmann for forvaltningen ville støttet avisens syn her.

Det er også helt riktig at Forvaltningsloven har bestemmelser om en fullmektigrolle der en eller flere av partene som omfattes av vedtaket kommunen skal fatte har behov for en ekstra hjelper og da kan la seg representeres av en fullmektig. Som det helt riktig sies fra Trond Berg så vil denne personen da bli omfattet av reglene om inhabilitet. Det er heller ikke mulig å være fullmektig når man er ansatt som tjenestemann ved forvaltningsorganet som behandler saken og det er derfor rart at Trond Berg mener politikere fra samme kommune kan tiltre en slik rolle. Litt ydmykt vil vi her fra avisen foreslå at god forvaltningsskikk kan være et tema ved neste seminar kommunen skal avholde. Retten til å forvalte lover som utøves opp mot enkeltmennesker er strengt regulert i Norge, blant annet fordi det er viktig for lovgiver at like saker i forvaltningen skal behandles likt. Vedtakene skal være tydelig begrunnet og intensjonen i loven er at publikum skal veiledes og på alle måter kunne få den hjelpen de har behov for. Tvil om forvaltningsorganets objektivitet skal ikke forekomme og det er derfor svært uheldig, for ikke å si trist, for en kommune hvis det hersker tvil om kvaliteten på deres praksis i forvaltningssaker.

Heldigvis så har vi i Norge innsett at en slik rett for en kommune til å forvalte lovverket og å fatte vedtak mot enkelt mennesker kan være «bukken til havresekken» og Stortinget har derfor etablert en ombudsmann som skal våke over forvaltningen. Sivilombudsmannens tjenester er gratis og publikum bør øke sin bruk av denne vårt samfunns kanskje viktigste ombudsmann.