fbpx
Annonse:

Corona påske

Corona  III

I påsken ble vi slått av hvor mye som er blitt bedre under krisen. Det er ikke plass til å ramse opp alt sammen her, men la oss trekke frem ett eksempel.

Det gjelder konversasjon – nærmere bestemt konversasjonen kjønnene imellom. Vi vet alle at mange menn – ja, kanskje de fleste – blir sjenerte når de stilles ansikt til ansikt med damer. Damer er noen flotte saker; munnen bølger rødt og øynene ser på deg så du risikerer å stotre. Ja, kommer de så nær som en halvmeter, er du solgt.

Nå under krisen er det gjerne to meter eller mer mellom deg og damene. Det har forandret hele samtalegrunnlaget. Forbudte tanker melder seg ikke så lett når ånde fra munnen og lys fra øynene tvinges til å holde behørig avstand. Også parfymeduften fra Kjevik taxfree blir straks mindre berusende.

Du føler deg med andre ord mer fri. Du tenker bedre, hvilket vil si at du også kan snakke klarere. Det vi kaller konversasjon – eller dannet samtale – får en annen dimensjon. Jeg tenker på en herlig dame fra Kolbjørnsvik som jeg møter noen ganger. Dessverre begynner da stemmebåndene straks å skjelve, og konversasjonen blir sånn:

-Hei! (Vi.)

-Hei igjen! (Damen.)

Helt typisk, denne damen har alltid fått inn flere ord enn oss.

Men så kom samtaleangst-dødaren Corona! Midt i den hellige uken møtte jeg damen på veien. Hun sto på fortauet, mens vi var på joggetur og holdt oss langt nede i grøften.

-Hei igjen! sa damen.

Vi sa:

-Hallo der! Under de rådende forhold kan jo noen og enhver miste motet. Men det gleder meg å se hvor uanstrengt opplagt De virker, frue! Det er så en stakkars ungkar nesten kunne fristes til å be Dem på lunsj!

Det siste hørte hun ikke, hun hadde alt blitt dratt videre av en svær hund.

Men hvilken førsteklasses konversasjon!

Vi vet at selv om forholdene altså nå ligger vel til rette, finnes det likevel dem som nøler med å slippe seg løs. Dem råder jeg til å gjøre som en fetter jeg har. Han er også svært sjenert. Men i påsken slo han til. Han holdt tre meters avstand. Så begynte han freidig å slippe konversasjonen løs mens han jobbet med å skrelle et appelsin.

Det gjorde ham ikke mindre elegant at han bar store mørke solbriller og munnbind.

Corona IV

Det er veldig lov å sykle nå. Men da må man overholde tre regler: 1) Dekke kjevepartiet med den nye munnhjelmen, 2) Ikke spytte, men hilse på kjente kun med pling-pling-knotten på styret, og 3) Ikke gå av og trå på bakken en eneste gang underveis. Asfalten, som har brakt oss så mange ulykker, asfalten og dens hinne er nå enda mindre til å stole på enn noen gang før.

Ved Sparebanken Sør passerer vi en dame som vi liker godt. Vi bare plinger og fortsetter, men hører at hun roper:

-Kom på kaféen til middag, da! Det gjelder å leve som normalt!

«Som normalt». Er det liksom normalt å sitte der to meter fra hverandre og skule på hverandre og poteten? Poteten, som kan ha vært utsatt for verre ting enn asfalten. En annen herlig kvinne vi kjenner (i Viken fylke) la ut en portugisisk skisse på Facebook. Den viste hvor lenge noen forskere i Lisboa mener at C-viruset kan overleve på forskjellige flater – to uker på papir, tre uker på plast, fem uker på skjerm, og så videre. Hva da med asfalt og potet? spør vi.

Det kan være det samme med asfalten og kanskje også med oss. Men det er nødvendig å slå et slag for poteten. Uten poteten dør Norge. Ved alle de tester som nå gjennomføres bør potetene stå først i køen.