fbpx
Annonse:

Børre i dag

I løpet av Tometerspåsken havnet vi i Åsbieskogen. Det var skjærtorsdag, solen var gul og vinden nikysset på hvitveisen. Hele det praktfulle Biejordet lå der og strakte seg ivrig ut som en annen fødende.

Dette hadde vi ikke opplevd uten Corona – ingen har før drevet oss inn på de hundre stiene i denne vennlige skogen. Vi (fruen) har nå funnet alle de utlagte orienteringspostene unntatt tre. Vi har sagt hei til hundreogseksti fotgjengere, sytti joggere og femogtyve syklister. Vi ropte egentlig «hei» til lommetørklet, som vi da holdt rettet inn mot den ubefolkede delen av stien. Men etter det vi hørte, var det ingen av alle disse som spyttet.

Når vi tenker oss om, husker vi godt at vi selv aldri spytter. Ja. den eneste i vår familie som har spyttet var Aslak, en grandonkel oppe fra innlandsdalene. Men han døde da vi ble født. Når vi tenker enda bedre etter, kommer vi på at vi heller ikke selv omgås noen som spytter.

Disse siste oppdagelsene har tent et håp i oss; håpet om at vi tross alt det gale som skjer innomhus kanskje likevel er et dannet menneske. En nabo nede i veien, som har det med å bruke tyggegummi hele tiden, men som heller ikke spytter, sa en dag at ingen dannede spytter.

Vi vet godt at det kreves mer av et dannet menneske enn ikke å spytte, men likevel. Når altså  så mange som tohundreogfemogfemti (255) passerte oss der i skogen og på jordet uten å spytte, kan det ikke da ha sin gode forklaring? Kan det ikke rett og slett skyldes at de skjønte at de var i ferd med å passere en nesten usedvanlig dannet person?