fbpx
Annonse:

40 ÅR ETTER ALEXANDER ULYKKEN I NORDSJØEN-ET STORT TAP FOR ARENDAL

I mars 2020 er det 40 år siden Alexander Kielland ulykken, en av de verste ulykker i norsk historie. Ulykken har satt dype sår inn i mange familier og lokalsamfunn. Det gjelder også for Arendal.

Plattformen «Alexander L. Kielland» ble bygget ved et fransk verft. Den var lokalisert på Ekofisk da ulykken inntraff 27.mars 1980. En av plattformens fem ben ble revet av og fikk en slagside på ca. 35 grader. Etter ca. 20 minutter kantret plattformen og mannskapet kjempet for livet i havet ved Ekofisk. 123 menn mistet livet.  I tillegg kom sorgen for familier, venner, arbeidskolleger og andre. Vi er mange som fortsatt er påvirket av ulykken. Noen sår gror sakte-dessverre.

Professor Torgeir Moan ved NTH (NTNU) i Trondheim stod ansvarlig for den tekniske undersøkelsen og de de tekniske delene av granskningen. Kommisjonen mente at en mangelfull sveis på verftet hadde blitt oversett, og at dette hadde ført til en sprekkdannelse som fikk utvikle seg over tid. Granskningen avdekket sviktende sikkerhetsrutiner, dårlig kommunikasjon og uheldige arbeidsprosedyrer.

En viktig årsak til de mange ulykkene som finnes i petroleumsnæringen er den særegne kombinasjonen av høye investeringskostnader og store inntekter.  Det er derfor av stor økonomisk betydning å få byggetiden ned og produksjonen i gang så raskt som mulig. Dette legger press på operatører, leverandører og underleverandører å bli ferdige med oppdragene. Man kan bli fristet til å ta sjanser, til å legge press på ansatte, og kanskje til og med sette sikkerheten i fare.

Oljevirksomheten er en del av den kapitalistiske logikken illustrert gjennom den protestantiske arbeidsetikken beskrevet av Max Weber.  Å la være å være å øke kapitalen er ikke bare dumt, men en neglisjering av ens plikt.  I følge denne tankegangen er det å arbeide flittig en dyd. Hvis man arbeider rasjonelt og systematisk vil ikke bare kapitalen øke, men også formeres som en multiplikator helt i tråd med biologiske lovmessigheter og en kapitalistiske logikk med ekspansjon som grunnide.

En viktig forutsetning for industrialiseringen var at produktene kunne standardiseres slik at lange serier var mulig helt i tråd med den kapitalistiske logikken.  Etter hvert som konkurransen økte og produktene ble mer sofistikerte trakk man inn elementer fra håndverkstradisjoner for å øke kundetilfredsheten, og på dette viset forsøke å ta de beste elementene fra to industri logikkene.

Norge passer ikke inn i det i det kapitalistiske bildet siden vi har en sterk sosial demokratisk ånd i Norge med Arbeiderpartiet som en drivende kraft i store deler av etterkrigstiden. Vår økonomiske modell har preg var en blandingsøkonomi med en stor offentlig sektor.  Å fordele godene har vært en suksess faktor i det norske olje eventyret.

Land med større oljeressurser enn oss som Venezuela og Nigeria har gjort noen få mennesker rike mens oljen har gjort mange mennesker fattige.  En regelrett forbannelse med korrupsjon, egoisme og mangel på arbeidsmoral. Det kan ikke holde i lengden. Vi kan også lære av endres feil.

De første årene med leting og utbygging på norsk sokkel var preget av mange arbeidsulykker. Frem til slutten av 1970-årene hadde 92 mennesker mistet livet. Helikopter havarier, fallulykker og dykking krevde flest menneskeliv. Særlig hardt gikk det ut av første generasjons nordsjødykkere med uforsvarlige prosedyrer og urimelig arbeidspress med livet som innsats, bokstavelig talt. De amerikanske lederskapsmodellene ble ofte benyttet med klare kommandolinjer og hvor alle visste hvem som var sjefen.  Tingene skulle gå raskt for å oppnå produksjonsmål, i tråd med amerikansk tenkning.

Etter hvert som vi fikk større kontroll over egne ressurser ble det en fornorskning av oljevirksomheten med større vekt på omsorg. Professor i historie Marie Smith-Solbakken ved Universitet har gjennom flere gode arbeider anskueliggjort hvordan vektlegging på omsorg har bedret sikkerheten innen olje og gassvirksomhet.

Lille julaften 1969 ble det funnet olje i Nordsjøen av boreriggen «Ocean Viking» drevet av Philips på niende forsøk. Det skulle bli opptakten til et over 50 års oljeeventyr som få hadde forestilt seg.  Jubelreisen startet.

Først startet utbyggingen av Ekofisk som kom i produksjon i 1971, et gigant felt i Nordsjøen. I 1972 ble det funnet et stort oljefelt på britisk side av grenselinjen, som man regnet strakte seg inn på norsk sokkel. Ettersom en var ganske sikker på at det var olje å finne, fikk daværende Statoil en stor eierandel i de aktuelle blokkene. I februar 1974 strømmet oljen opp, ikke som en del av Brent feltet på britisk side, men som en separat funn på norsk side.

Vi var i gang. Bedre skulle det bli. Mye bedre.

I 80-årene strømmet olje opp i store mengder fra letebrønnene.   Den store manndomsprøven var Gullfaks med daværende Statoil som operatør. Hydro ble operatør på for det store Osebergfeltet, mens Saga fikk hånd om Snorre. Utenlandske selskaper som Shell og BP var også tungt involvert.

Ved inngangen av 1980 årene stod Norge overfor store endringer med en grunnleggende endring i logikk fra industri produksjon til en kunnskapslogikk med olje som den store næringen.  Sjøfolk fra Sørlandet var selvsagt ettertraktede for gode jobber i Nordsjøen da man måtte skifte jobb fra rederidrift til oljeutvinning. Fleksibilitet har alltid vært en del av sjømannskulturen. Vi slo han av, som de sier i Nord-Norge.

Norsk sokkel bød ikke bare på olje, men også gassfelt som Frigg, Sleipner og Troll. For å transportere gassen ble det lagt undersjøiske gassrør til kontinentet og Storbritannia, noe som bidro til energiforsyningen i Europa.

Resten er historie.  Det har vært et økonomisk eventyr i Norge siden 1990 årene godt hjulpet av internasjonal uro. Å tenke kollektivt med økonomisk edruskap bygget på protestantisk arbeidsetikk er fornuftig. Max Weber har rett.

Midt i velstandsutviklingen må vi ikke glemme de store ulykkene, som dessverre vil komme igjen like sikkert som at sommeren skal omsider skal komme etter en lang vinter.   Det er et nødvendig å minne om Alexander Kielland ulykken 40 år etter. Trist, men nødvendig.  Slik bør livet leves, med blikket mot fremtiden, med historien som ankerfeste.  Glem aldri vår stolte sjøfartshistorie.

 

Carsten M. Syvertsen, Hisøy
Høgskolen i Østfold