fbpx
skip to Main Content
Grete A. Husebø Ansvarlig redaktør

Hjertesaken

Med to uker igjen til lokalvalget i Arendal, tilspisser valgkampen seg for alvor, og blant store og små debattsaker skiller en seg ut.

Allerede i februar ble ordførerkandidatene i kommunen utfordret til å stille på debatt på Eydehavn skole ved valgkampens start. Forrige uke var fremtidens skole tema på utdanningsforbundets samling med alle ordførerkandidatene og utover de neste ukene skal temaet tas opp igjen, og igjen, og igjen. Til tross for at vi i Arendal bruker mye tid på å skrive om, lese om og diskutere denne saken, er den egentlig paradoksalt enkel. Den handler om den politiske ledelsen av kommunen og om hvorvidt man er for flere små eller færre store skoler.

Småskolene og storskolene går rett inn i hjertet av lokalpolitikken, og kunne nærmest vært ekvivalenten til «fordeling av goder og byrder» som definisjonen av politikk på landsbasis. Dette har de aller fleste allerede tatt stilling til, og den av gjørelsen ligger nok hjertet så nært at det skal mye til å endre noens mening med gode argumenter og debatter. Dermed blir det mest interessante den politiske og adminis t rative ledelsen i kommunen, og måten de har taklet skoledebatten på. Administrasjonen skal være politisk uavhengig, og utgangspunktet deres må i en kommune som befinner seg midt i en økonomisk krise være tall. Når tallene presenteres så selektivt at byggingen av en storskole som både da og nå er helt uten evne til å fylles opp fremstår som en genistrek, har vi vårt første alvorlige problem. Byggingen av Stuenes skole tok utgangspunkt i at både Nesheim og Eydehavn skoler skulle legges ned, uten at de folkevalgte politikerne hadde vedtatt dette. Administrasjonen ba riktignok om utsettelse av avgjørelsen, men da var saken allerede fremmet til politikerne.

Når administrasjonen har behandlet en sak er det de folkevalgte politikernes tur til å stemme over hvilket alternativ de vil gå for. Problem nummer to oppstod da et samlet bystyre vedtok å bygge Stuenes skole, uten først å legge en langsiktig strategi for skolestrukturen i kommunen i 2010. Beslutningen bærer preg av dårlig politisk håndverk fra begge leire i arendalspolitikken. På den ene siden vedtok nærskoletilhengerne å bygge en storskole uten å sjekke hvem som skulle fylle den opp. Dersom målet her var en befolkningsøkning øst i kommunen, var det langt fra godt nok gjennomarbeidet og har ikke blitt fulgt opp frem til nå. På den andre siden så tilhengerne av en storskole sitt snitt til å trumfe gjennom en prematur avgjørelse om den fremtidige skolestrukturen i kommunen, uten å være ansvarlige nok til å sikre at kronene de bevilget ikke skulle gå til spille.

Skolesaken og splittelsen av posisjonen har på mange måter fått politikken i Arendal til å gå i stampe de siste to årene. De fleste vedtak har blitt fattet med knappest mulig flertall, heller enn at politikerne har klart å enes om en langsiktig og god politikk å styre kommunen etter for å sikre fremgang. Det knappe flertallet har allerede resultert i en drøss omkamper, noe som neppe vil gi seg når kommunens styre blir satt sammen i en ny konstellasjon etter valget. Istedenfor å fokusere på å lede vår kommune ut av en svært utfordrende situasjon med hensyn til økonomi og ikke minst levekår, har spalteplass og taletid i bystyret blitt viet til en sprukket posisjon, mangel på samkjøring og en ukultur for hvordan man snakker til og behandler hverandre som til og med ungdommens bystyre har reagert på. Når tonen i debattene før valget er bedre enn den til tider har vært i bystyresalen, er noe paradoksalt feil. Og når arendalittene går til valgurnene 14. september bør fokus være et bredt flertall med evne til å styre.

Back To Top