FISKEFORSKNING: Sunniva Huneide Thorbjørnsen Forsker På Sjøørrets Personlighet. Foto: Grete Helgebø
FISKEFORSKNING: Sunniva Huneide Thorbjørnsen forsker på sjøørrets personlighet. Foto: Grete Helgebø

Har sjøørret personlighet?

Et forskningsprosjekt på Flødevigen kartlegger

hvorfor fisk gjør som de gjør.

– Hva er det som gjør at en fisk er modig mens en annen er forsiktig? Og hva har det å si for utviklingen av fiskebestanden, spør Susanna Huneide Thorbjørnsen.

For å få svar på dette og mange andre spørsmål bruker hun og de andre marinbiologene på Flødevigen et verneområde i Tvedestrandsfjorden. Her er ingen form for fisking tillatt. De har sendere i fisken og mottakere i vannet. Susannas forskning er hennes doktorgradsstipendiat, som hun er ansatt på UiA for å gjennomføre. Alt arbeidet gjør hun imidlertid fra Flødevigen på Hisøy.
– Det er artig å jobbe med. Å se hvordan noen bare henger i Tvedestrandsfjorden mens andre fyker inn og ut av forskningsområdet. Noen er borte helt til neste gytetid, sier marinbiologen ivrig.

100 fisk
Rent praktisk går prosjektet ut på at forskeren opererer inn små batterier i sjøørret fra 200 gram til 2,5 kilo. Hun bedøver fisken, gjør et lite snitt i bukhulen, legger inn batteriet og syr igjen med samme type selvoppløselige tråd som leger bruker på sår. Omtrent 100 fisk er merket på denne måten nå, og sendernes batteri varer i omtrent halv­annet år.

Til fiskere
Senderne og mottakerne bruker Susanna til å få informasjon om hvordan en fisk beveger seg, og i høst skal hun også plassere ut nye sendere som forteller hvor raskt fisken beveger seg.

I siste rekke skal dette blant annet gi informasjon til ivrige hobbyfiskere om hva deres hobby betyr for sjøørret­bestanden. Er det bra? Er det dårlig? Eller har det ingen innvirkning?

– Sjøørret er en veldig kul art. Det er stor variasjon innad i en populasjon. Også er det en fisk folk er glade i og bryr seg om, og det gjør det gøy å forske på, sier Susanna.

Uten å ha full faglig dekning for det, tror hun at det frivillige arbeidet hobbyfiskere gjør for å legge til rette for at sjøørreten skal kunne svømme opp i bekkene om høsten og gyte har mye å si for hvor mye sjøørret det er i Norge.

SEND OG MOTTA: Sender med batterier som varer halvannet år plasseres i fisken og mottakere registrerer hvordan de beveger seg. Foto: Grete Helgebø

 – Aldri før har det vært så mye sjøørret som de siste 30 årene, det vet vi. Hvorfor vet vi ganske lite om, men skal jeg gjette vil jeg tro at den dugnadsjobben som gjøres for å sette i stand bekkene har mye å si. Det har også vært mindre sur nedbør på Sørlandet enn tidligere og det betyr kanskje noe, sier hun.

Fruktbarhet?
Gjennom arbeidet hun så langt har gjort har hun sett at modige fisk som svømmer på store områder og hun skal sjekke om disse har lettere for å bli fiska enn sjøørret som holder seg i ro.
Det er tilfellet for blant annet torsk.
– Jeg lurer på hva det betyr for oss som fisker at en type personlighet har lettere for å bli fiska enn andre. Vi ser at de fiskene som beveger seg på et større område har lettere for å bli fiska, og da driver vi kanskje en slags seleksjon, sier hun.

Forskeren lurer også på om forskjellige personlighetstrekk henger sammen. For eksempel modighet og evne til reproduksjon. Sånn at når man fisker den sjøørreten som er modig påvirker man kanskje fruktbarheten i hele bestanden.

Fiske-DNA
Susannas prosjekt er begrenset til hvordan fisken beveger seg og hva det forteller om personlighet. På Flødevigen forskes det imidlertid også på hvordan fisk er sosiale med hverandre og hva fiskenes genmateriale kan fortelle. Det gjøres blant annet forsøk på hvor aggressiv fisken er ved å vise den sitt eget speilbilde.

Tydelig svar
Jobben som er gjort så langt gir et tydelig svar på spørsmålet Susanna jobber med. Fisk har personlighetstrekk som gjentar seg, og man kan dermed si at den har personlighet.

 – Hittil har vi sett at det er en gjentagelse i hvor stort område hver enkel fisk beveger seg i. I høst skal vi også sette ut nye merker som gjør at vi kan måle akselerasjon, hvor fort fisken beveger seg. Da kan vi få vite enda mer om de er passive eller aktive, sier hun.

Susanna har forsket i halvannet år, og skal holde på i halvannet år til. Hun er ofte ute og merker fisk, men mens noen av dem dør en naturlig død blir andre fisket opp og lagt på middagsbordet. Dersom du finner en av senderne hun har operert inn i sjøørreten håper hun du putter det i en konvolutt og sender det til Flødevigen.

Fiska som har hatt batterier i seg er helt trygge å spise, ifølge Susanna.
– Hvis noen finner et sånt batteri blir vi veldig glade for å få det tilbake, for da vet vi at fisken er død og ikke bare har svømt utenfor forskningsområdet. Det er ikke farlig å spise fisken som har hatt batteriene i seg.