SAMSUNG CSC
SAMSUNG CSC

− Jeg har alltid satt pris på originaler

Liv Hauglands humoristiske kvinnetegninger illustrerer hennes egen reise fra kontorrotte som gikk i ett med tapetet, til den selvstendige og fargerike kunstneren hun er i dag.

VERDIFULLE: Alle er verdifulle originaler mener Liv. Foto: Maria Rasmussen

Skråblikk på en alminnelig hverdag, kaller hun dem. Det var aldri meningen å selge tegningene. Og etter at elleve damer hadde tatt oppstilling på spisestuebordet spurte mannen til Liv (53) om ikke det snart var på tide å lage noe annet? Det er jo begrenset hvor mange som kan være interessert i disse damene, sa han. Fire år og minst 500 tegninger senere, stiller han ikke flere spørsmål.

− Alle finner en tegning de kjenner seg igjen i. Det jeg lenge strevde med alene viste seg å være ganske vanlige tanker og følelser, forteller Liv.

Nå er tegningene hennes utstilt i gallerier over store deler av Sørlandet, fra Risør i øst til Lillesand i vest. Og hjemme på Nedre Gartha har hun utstilling i «Bua», som er hennes farfars barndomshjem.

En tilfeldighet ble til 40 motiver
Den aller første tegningen ble til ved en tilfeldighet. Mens Liv ryddet kom hun over en kasse med ting fra tiden da hun gikk på kunstskole.

− Jeg fant en fyllepenn og flytende blekk, og hadde noe akvarellpapir liggende. Det er jo så kjedelig å rydde, så da begynte jeg heller å lage noe. Jeg tegnet først en naiv tegning av en kvinne, med blekk og vann for å se hvordan det fløt, forteller Liv.

Etter hvert fikk kvinnene tydeligere former, og Liv fikk idéer til små, morsomme tekster. De fleste er basert på kjente uttrykk, som «å stå på pinne» eller «faste rammer». Liv vrir litt på uttrykkene og tegner det på en svært bokstavelig måte. Nye idéer kommer stadig til henne, og hittil har hun skapt omtrent 40 forskjellige motiver. Ved første øyekast kan det se ut som lettbeint humor, men tegningene har også en dypere mening.

− Det ligger noen flere lag der. Med humor kan man si mange alvorlige ting, uten å tråkke noen på tærne. Tunge ting kan også bli morsomt, mener Liv.

Lei av å tilpasse seg
De aller fleste bildene er selvportretter. Liv identifiserte seg lenge med kvinnen som går i ett med tapetet i bildet «Hun er bare helt fantastisk – tilpasningsdyktig».

− Hele livet har jeg tilpasset meg andre. Helt fra jeg var liten har jeg hatt hodet fullt av idéer og store ambisjoner, men dette passet ikke med hva som var forventet av meg. Jeg forsto ikke vitsen med å leke med dukker, jeg ville heller bygge veier og hus. Produsere og skape noe nytt. Jeg fikk ofte høre «må du alltid gjøre sånn?», eller «kan du aldri gjøre ting ferdig?» Det jeg hadde lyst til å gjøre var alltid noe unyttig, og jeg hadde ikke noen heiagjeng på det, forteller Liv.

Skapertrangen ble derfor lagt på hylla, og da Liv ble voksen gjorde hun det som var forventet av henne – hun skaffet seg en vanlig jobb.

Vendepunktet
Høsten 1999: Liv har jobbet på et regnskapskontor de siste 17 årene. Hun har jo alltid vært så flink med tall. Men plutselig en dag får hun nok av disse kvelende, faste rammene. Liv søker permisjon fra jobben og begynner på kunstskole. Mange lurer på hvordan hun kan forlate en godt betalt jobb til fordel for noe som ikke gir inntekt, attpåtil med to små barn. Men Liv må ha utløp for skapertrangen. I utgangspunktet er permisjonen midlertidig, men etter tre år ringer sjefen og spør: «Har du slutta, eller har du fortsatt permisjon?»

− Jeg gikk aldri tilbake til kontorjobben, og ble på kunstskolen i fem år, forteller Liv.
Her kommer kanskje tegningen «Nå e d jammen mæ nok – sa kjerringa – og kastet pinnene hun hadde stått på – i alle år» inn i bildet?Liv fikk endelig drive med det hun hadde lyst til.
− Jeg gikk fra å være damen som gikk i ett med tapetet, til å bli hun som har stripene andre veien, sier Liv og refererer til bildet som heter «I dag var dagen – da gamle mønstre – skulle brytes».

Foto: Maria Rasmussen

ADHD-diagnose
Idéen til bildet fikk hun da hun for syv år siden begynte hos psykolog ved DPS (distriktspsykiatrisk senter). Liv hadde slitt med angst i flere år, og bestemte seg for å ta tak i det.
− Når så mange mønstre skal brytes, kan det virke veldig stort og uoverkommelig. Så i stedet for å ta kvantesprang, tror jeg det er lurt å begynne med å endre på en liten ting som er lett å gjøre noe med – som å bare ta stripene andre veien. Da blir det mindre overveldende, sier Liv.

Resultatet av årene med behandling hos DPS ble at Liv i en alder av 51 år fikk diagnosen ADHD. For henne gav det en forklaring på ting hun har strevd med så lenge hun kan huske, og på hvorfor hun alltid har følt at hun ikke passer helt inn.
− Jeg har aldri klart å planlegge ting, eller å organisere arbeidet mitt etter en plan. Jeg er allergisk mot rutiner, og trives bedre med å ta ting litt spontant. Det fungerer dårlig i en vanlig jobb. Men det er ikke bare negativt. Når all den energien får utløp i noe positivt – da får man gjort mye, forteller Liv.

Ikke så unyttig likevel
Tanken som ble plantet i barndommen, om at det hun liker å drive med er unyttig, sitter fortsatt litt i. Hun slapper mer av med tegningen hvis hun setter en brøddeig før hun begynner. Men egentlig vet hun bedre nå.
− Det hender fortsatt at jeg sitter og tegner og begynner å tenke på at jeg heller burde gjort reint. Men etter hvert har jeg lært at sånne ting som tar all min energi kan jeg faktisk få hjelp til, hvis jeg våger å spørre, smiler Liv.
Og tegningene er slett ikke unyttige. Tvert imot er de en viktig del av den gode sirkelen Liv har kommet inn i.
− Salg av tegningene gir meg råd til nytt tegnemateriell og til psykomotorisk behandling hver uke. Behandlingen, som jeg ellers ikke ville hatt råd til, gjør at jeg klarer å sitte og tegne så mye som jeg gjør. Og det å tegne er terapi for sjelen, forteller Liv.

Vi er alle verdifulle originaler
Tidligere unnskyldte hun kunsten sin; det var da ingenting. Men nå forteller hun gjerne når noen spør, om hvordan de forskjellige damene ble til. Og det kan hun ikke gjøre uten å samtidig fortelle mye om seg selv.

FOTO: Tegningene gjengitt med tillatelse fra Liv Haugland.

− Det blir nære og ærlige samtaler i sånne møter, og det liker jeg veldig godt. Vi er mange i samme båt, sier hun og legger til med en liten latter:
– uten redningsvester.
Og der var den melankolske humoren igjen.
− Jeg omtaler det ikke som stor kunst, altså. Men en lokal journalist omtalte temaene jeg tar opp som «de hverdagslige småtingene som kanskje ikke er så små likevel». Den beskrivelsen liker jeg godt, forteller Liv.

Hvert eneste bilde hun lager er en original. Å kopiere for å selge mer er ikke Liv interessert i.
− Når noen kommer og sier at de gjerne vil ha en sånn tegning som venninna kjøpte for en stund siden, så må jeg bare beklage. De er aldri helt like, her i huset er det kun originaler, sier Liv.

Og her kommer vi til kjernen i kunsten hennes – vi er alle originaler – verdifulle mennesker som har lov til å være nettopp den vi er.