Fellesferie med tenåringer

– Å være med dere er ikke ferie. Og nei, jeg skal ikke ta med meg en venn. Det betyr bare at jeg drar enda en person med i det kjedelige dragsuget!

Ok. Beskjed mottatt. Om du har en tenåring i hus, trenger jeg vel ikke forklare mer. Er du uten barn i hus, kan du bare lene deg tilbake og nyte følelsen av å kunne bestemme over ditt eget liv. Har du barn som ennå ikke er kommet i tenårene, kan du bare stålsette deg. For tiden når du ikke lenger er det største i livet til barnet ditt, den kommer. Selv om det er fellesferie. Tenåringshjernen har nemlig ikke ferie.

Håpløse
 ”Da jeg var fjorten år gammel gutt, var faren min så uvitende at jeg knapt klarte å ha ham i nærheten. Men da jeg ble tjueén, ble jeg forbløffet over hvor mye han hadde lært på sju år”, Sitatet er hentet fra forfatteren Mark Twain, og innleder boka jeg holder på med. Tenåringer har sikkert til alle tider syntes at foreldrene var håpløse. Det er i alle fall det jeg velger å tro, som en liten trøst. I følge boken jeg trøsteleser i sommer med den passende tittelen ”Tenåringshjernen – hjerneforskerens overlevelsesguide til livet med ungdom”, er ungdoms hjerne under ombygging. Den er faktisk ikke helt ferdig. Flere ting er ikke helt på plass ennå. Som vurderingsevne og impulskontroll blant annet.  Samtidig har den en imponerende evne til å tilegne seg ferdigheter som siden blir mer og mer falmet med årene. Så den hjernen som mange velger å se på som under ombygging, rommer mer enn vi vet.

Hvorfor?
Forfatteren av boken, er en hjerneforsker som er alenemor til to tenåringsgutter på 13 og 15 år. Hun har skrevet noen hundre sider som en hjelp til andre foreldre som trenger krisehjelp i årene under samme tak med ungdommene sine. For som hun skriver, så trodde hun at hun kunne det meste om barns hjerne, helt til hun selv fikk to tenåringer i hus. Da kunne hun konkludere med at det var et hav av ting hun rett og slett ikke kunne forstå. Emosjonelle utbrudd. Plutselig forandring av identitet. Trass. En trang til å opponere mot alt. Hvorfor?

Da hun begynte å forske på denne hjernen, fant hun ut at det var store forskjeller i funksjoner, koblinger og kapasitet når hun sammenlignet den med en voksen hjerne. Alt sammen var annerledes hos en tenåring. Det er vel derfor tenåringsforeldre ofte tenker den samme tanken: ”Hva var det han tenkte på?”

Ingen fellesnevnere
Vi tenker rett og slett helt forskjellig fra dem. Vi mangler fellesnevner. En av oppskriftene på møte tenåringen din, er derfor i følge denne hjerneforskeren å kunne evne å telle til ti. Enkelt å si. Hva som skjer i praksis er en helt annen sak. Når du har lyst til å bære med deg tenåringen fordi du går tom for argumenter, og bare vil komme deg av sted. Når du kommer hjem fra jobb og må måke deg en sti gjennom huset blant gensere, sokker og sjokoladepapir. Når du har lyst til at dagen skal begynne for alle mann i huset en lørdag formiddag du har disket opp med nybakt brød og det beste pålegget, men 15-åringen er opptatt med å ligge under dyna og snakke med venner på Snapchat. I slike stunder er det ikke lett å telle til ti. Når du har kommet til tre, er frustrasjonen så stor at du kommer med sure kommentarer som gir alt annet enn morgenstund med gull i munn. Og tenåringen får rett i at du alltid er så sur og sint, og helt umulig å forstå seg på.

Vil ikke være i samme båt
Men altså, dilemmaet vårt i sommer har vært dette: Vi, to voksne som er vant til å bestemme over vår egen ferie, og vant til at barna gladelig er med på det vi foreslår, har nå plutselig to tenåringer å forholde oss til. To individer som overhodet ikke har lyst til å tilbringe store deler av sommeren i samme båt med sine foreldre og lillebroren på snart 7. Men jeg skjønner dem så godt. Jeg har vært der selv. Men jeg var jo lenge så skråsikker på at dette ikke ville ramme oss, sånn som vi var mot våre foreldre. Jeg av alle som hadde trass mot mora mi til jeg var 31, og følte det måtte mange kamelsvelginger til før jeg klarte å innrømme at jeg var enig med henne. Hvordan skulle jeg egentlig tro at mine egne barn ville vokse opp i total enighet med meg? Lenge leve naiviteten.

Henge med venner
Jeg klandrer dem ikke for at de ikke vil henge med oss, og spille brettspill i båten ut i de sene kveldstimene. Egentlig vil de jo bare det samme som oss. De vil være sammen med venner. Ikke sammen med våre venner rundt bålet på en øy som de i fjor syntes var magisk med krabbefiske nattestid, snorkling og kortspill, og som de i år synes er det kjedeligste i verden. I år kan de til nød være med om vi drar til Danmark eller Sverige. Helst en havn i en by hvor de kan få være i fred. Da kan seilturen få en større mening.

Jeg lener meg tilbake med boka mi. Sier til meg selv at det kommer til å ordne seg. Nyter fred og ro i Merdøfjorden mens tenåringene er med venner på land eller i sin egen jolle et eller annet sted ute av vår synsvidde, og snakker om hvor håpløse vi er, og at vi ikke skjønner noen ting. I boka står det at dette kommer til å vare noen år. Så kommer de tilbake. Det skal bli fint.