Ut av ekkokammeret

Hvordan skal vi egentlig møte holdninger som tilsier at mennesker fra andre land har lavere verdi enn oss?

Jeg tror sjelden jeg har befunnet meg i en mer nasjonalromantisk setting. I bunad. I bryllup. I Hardanger. Epletrærne er i full blomst og sola som skinner på fjellene og fjorden gir meg lyst til å starte postkortproduksjon. Kommentaren om den hijabkledde kvinna langs veien har jeg hørt så mange ganger før at den nesten går meg hus forbi. Jeg lar imidlertid ikke sånne kommentarer passere uimotsagt lengre. Mitt rent personlige bidrag til å møte hverdagsrasisme, frykt for islamisering av Norge og nedsettende kommentarer om personer man overhodet ikke kjenner til, er å si imot. Dersom det er personer man kan prate med sier jeg imot med saklige kommentarer, dersom det er personer som overhodet ikke lytter til andre menneskers synspunkt sier jeg enkelt og greit at sånne kommentarer ønsker jeg ikke at de kommer med når de er sammen med meg, fordi jeg synes det er støtende og ubehagelig å bli utsatt for.

Beslutningen om at jeg ikke vil la sånne kommentarer stå uimotsagt tok jeg for et par år siden. På den tiden da jeg virkelig begynte å kjenne på kroppen at det folk rundt meg kalte islamkritikk i mange tilfeller grenset mot rasisme. De siste ukene har vi virkelig fått oppleve det i Arendal. Den nordiske motstandsbevegelsen var her i minst to separate tilfeller under Arendalsuka. Organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge ropte stygge ting til mennesker med utenlandsk utseende som passerte dem. Det begynner å ligne på tiden da Arne Myrdahls bevegelse vokste frem i Arendal.

Ekkokammer
Da Myrdahl og Folkebevegelsen mot innvandring vokste frem på slutten av 80-tallet vokste samtidig en enorm motstand frem. Særlig ungdomsorganisasjoner som SOS Rasisme og Blitz-miljøet viste kraftig motstand. Også nå fremprovoseres motstand fra samtlige ungdomsparti i Norge, men hva betyr det? Så langt virker det som om motstanden snarere forsterker enn å motvirke holdningene.

Det er passende å snakke om ekkokamrene. Hvordan vi alle kapsler oss inn i vår egen virkelighet som bekrefter og forsterker våre holdninger og ideer. Særlig er dette gjeldende på sosiale medier. Jeg gjør det selv. Jeg blokkerer stadig innspill fra personer som brer om seg med høylytte tanker om hvordan innvandring ødelegger Norge. Derimot dukker statusoppdateringer fra mennesker som forteller hvorfor vi må ta et større ansvar for strømmen av flyktninger som rømmer fra krig opp øverst på nyhetsstrømmen min.

Akkurat samme prosess gjør mennesker med holdninger som motstrider mine. Dermed får jeg bekreftet mine holdninger, og de får bekreftet sine, men vi orker ikke å høre på hverandre, og jeg orker vertfall ikke å gå i debatt med dem.

Utenforskap
Hvor ender denne utviklingen? Med å blokkere holdningene til innvandringskritiske stemmer dytter vi dem ut av fellesskapet i samfunnet. Kanskje passende med tanke på at måten mange med innvandringskritisk røst omtaler innvandrere nettopp dytter den gruppen ut av fellesskapet. Men hvor ender vi med en pariakaste til høyre og en pariakaste vi ikke kan plassere politisk, nettopp fordi deres utenforskap handler om nasjonalitet heller enn personlighet og holdninger?

Vi nærmer oss valg i Norge. Første valg etter at amerikanerne valgte Trump til president og britene bestemte seg for å forlate EU. To valg som sjokkerte verden, og en liten frykt for at valgresultatet skal overvelde også oss ligger under overflaten.

De landsdekkende mediene brukte opptakten til valgkampen på å snakke om norske verdier. Den merkelige debatten om hvorvidt brunost eller toleranse er viktigst for Norge kan ha vært et forsøk på å nå den velgergruppen kun Sylvi Listhaug og Mazyar Keshvari  fra FrP har noe særlig klangbunn hos. Men snarere enn å debattere norske verdier bør vi kanskje snakke om hvordan vi skal få et politisk klima i Norge hvor vi slutter å dytte hverandre utenfor fellesskapet. Jeg har en følelse av at det vil bli viktigere for Norge de neste fire årene enn nivået på formuesskatten.