Super-mamma i boks
Ja, midt i verdens usannsynlige kaos, folk på flukt, IS og terrorangrep, velger jeg å bruke denne spalten på noe så trivielt som å klage over matpakking. For det kan bli krig der også.
– Det der skal ikke jeg ha!!
Matboksen ble pælmet i gulvet. Etterfulgt av et voldsomt sinne. Anklagene kom mot meg som et lyn fra klar himmel. Motskytsen rettet mot den seks år gamle frokosttyrannen fra to storebrødre, en pappa og en såret mamma lot ikke vente på seg. Illusjonen om en perfekt morgen varte sånn omtrent fem minutter.
Cheerios-smykke
Det hele begynte med en god tanke. Kanskje et slags nyttårsforsett. 2. januar, kvelden før første skoledag etter ferien, satt jeg ved kjøkkenbordet og bladde i en ubrukt bok fra oppskriftshylla. «I boks – den lille matpakkeboka». Jeg burde nok skjønt der og da at det var en grunn til at den fire år gamle boka lå ubrukt i hylla.
Men iveren etter å gå inn i et nytt år med nye muligheter og så videre overvant tvilen. Før jeg fikk tenkt meg om, hadde jeg begynt å tre et smykke av Cheerios-frokostblanding. Så trykket jeg ut hjertefigurer av brødskiva med pepperkakeformene som ennå ikke var ryddet bort etter jula. Latterlig lett. Og så morsomt 1.klassingen ville få det da han åpnet matboksen sin på skolen. Osteterninger på et coctailspyd fra nyttårsaften ville han nok også like godt. Og noen chorizo-pølsebiter i en muffinsform.
Ingen tro
– Seriøst?
Faren i huset kikket opp fra PC-skjermen med løftede øyenbryn. Han hadde ikke særlig tro på endringsprosjektet. Spesielt ikke om det var noe han også måtte blandes inn i.
Sånn. Inn i kjøleskapet med boksen – og vips, et stykk lykkelig barn ville tenke at mammaen var bittelitt greiere i det nye året. I følge matpakkeboka til Susanne Kaluza skulle det i alle fall ikke mer til.
Nei til forandring
Men barn er barn. Og barn er konservative. I alle fall på noen ting. Mens vi tror forandring fryder, vil de ha prim og rekeost på helt vanlig skive. Sånn som alle de andre i klassen.
De bryr seg ikke om at det er nytt år og nye muligheter og at kalenderen er bladd opp på første side med litt over 360 ubrukte dager. Nei, for de vil at alt skal være akkurat som før – spesielt i matboksen.
Lære å endre seg
Men hvem har sagt at forandring skjer knirkefritt? Dessuten må folk lære, helst så tidlig som mulig, at forandring må til i ny og ne. Verden går ikke videre om alle gjør det samme hele tiden. Enten det gjelder miljøvern, få fred i verden, få Sylvi Listhaug på rett kjøl eller endre matvaner. Så denne matboksen skulle være med i sekken enten han ville det eller ei. Som en stille protest mot det etablerte. Det fargeløse. A4. Eventuelle kommentarer fra klassekamerater fikk han pent beskjed om å kneble med et «hva så?»
Men samvittigheten over frokostballaden kom snikende så fort jeg satte meg ned på jobb i fred og ro med kaffen. Hvorfor skulle jeg begynne å tulle med noe som han ikke hadde bedt om engang?
Kunne jeg ikke bare latt den matpakka være i fred? Den andre siden i meg likte at jeg hadde stått på mitt og rustet sønnen til å stå for det uvanlige.
Epilog
Senere samme ettermiddag kunne 6-åringen fortelle at endringen hadde gått fint gjennom klassekameratenes matpakke-kontroll. Og at det faktisk var ganske godt med ost på spyd i stedet for svett ost på skive. Ha, 1-0 til mor!
Nå gjenstår det bare å se hvem av oss som går lei først…Om endringsprosessen holder ut januar.
