Sladrehank skal selv ha bank
Jeg husker det godt. Den forvirrede følelsen. Jeg forsto ikke helt forskjellen mellom å si i fra og å sladre. Jeg satt i barnehagen på kontoret til styreren. Hun satt fremfor meg, litt fremoverlent, kikket meg inn i øynene og sa at det var kjempefint å si i fra, men dumt å sladre. Jeg var seks år, og super-moralist. Jukset aldri i spill og satte rettferdighet og sannhet høyest av alt. Hæ, skulle jeg ikke si i fra nå da?!
Bra og dårlig
Å sladre kan være bra i noen sammenhenger. Faktisk mener noen forskere at litt sladder kan fungere som terapi. Samhold i en gruppe også. De som sladrer sammen, binder et bånd mellom seg. Du forteller en historie, får respons og så diskuterer man det eventuelle dilemmaet som man selv ville gjort i tilsvarende situasjon. Og skaper orden i universet. Litt kjipt for den personen som fungerer som hovedperson i sladderhistorien, men neste gang kan det være deg. Så litt balanse er det nok i det lange løp.
60 prosent sladder
Noen forskere har estimert at 60 prosent av våre samtaler med andre inneholder en eller annen form for sladder. Kan du komme på én gang du har snudd ryggen til en historie som handler om en du kjenner, er du god. Sladder er god underholdning. Og det er med på å befeste vår egen og andres posisjon. I følge gestaltpsykoterapeuten Aslaug Syvertsen, får vi tilfredsstilt behovet vårt for å kategorisere andre som snille, slemme, dumme, syke eller fantastiske, sier hun i et intervju i magasinet Plot. Samtidig får vi reflektert litt over hva vi selv ville gjort i liknende situasjon som den i sladderhistorien. Litt snill sladder er bare bra.
Risikosport
Selv om sladder er en risikosport siden du ikke vet om historien virkelig er sann, kan historien være viktig for å løfte en negativ sak frem i lyset.
I varslersakene og de mange Metoo-historiene, har det som har kommet frem, ført til skjerping av rutiner for en bedre og tryggere arbeidsplass for begge kjønn. Men heller ikke her er det helt trygt å si i fra.
Varsleren får bank
Varslerne av de mange skandalene i norsk arbeidsliv og offentlighet, opplever det ofte som en stor påkjenning å være den som sier i fra. Sikkert fordi det er så beslektet med sladring. I flere av de kjente sakene, som Valla-saken, hvor hennes rådgiver Ingunn Yssen varslet om mobbing og trakassering, fikk varsleren svi. Til tross for at kollegene hennes angivelig skulle ha opplevd det samme, var de samme folkene stille i rekkene da Yssen ba dem om å si i fra. Yssen endte med å slutte i jobben. Sladrehank skal selv ha bank.
Vinden har snudd
35 år etter at jeg ble innkalt til barnehagestyrerens kontor, vet jeg heldigvis forskjellen mellom å sladre og å si i fra. Den gang trodde jeg det var viktigere å si i fra om at noen av lekekameratene mine hadde klatret over gjerdet og lekt på utsiden, enn å verne om gruppetilhørigheten. Men der brøt jeg en moralsk grupperegel. Du sladrer ikke på dine egne.
Yssen gjorde det samme. Hun brøt den usagte regelen om å ikke sladre på folk som tilhører hennes egen gruppe, og måtte derfor gå.
Men det har det skjedd noe denne vinteren og Metoo-kampanjen. Med alle varslersakene har vinden snudd til medvind for varslerne. Det er greit å si i fra selv om det går ut over en i din egen gruppe. Sannheten vinner. Nå er det synderen som selv får bank – ikke sladrehanken.
