fbpx
Annonse:
Illustrasjon: Colorbox
Illustrasjon: Colorbox

Heljeprat: Skulder mot skulder

Et navneskifte er ikke bare, bare.

Da bryllupet skulle stå kom også spørsmålet om navn. Hvert vårt navn? Skulle han ta mitt? Skulle jeg ta hans? Som et barn av 90-tallet med over gjennomsnittet ­feministiske tendenser kunne jeg ikke være bekjent av å ta hans navn. Som en gammeldags stabeis kunne ikke han være bekjent av å ta mitt. Løsningen lå et sted i midten, å slå navnene sammen, og Husebø pluss Helgesen ble Helgebø.

Skiftet
Søknaden til skatteetaten om navne­endring gikk som smurt. Etter et par dager var Helgebø vårt offisielle navn. Å endre mailadresser, navn på sosiale medier og brukere er litt styrete, men det gikk greit med en god dose tålmodighet. Å få nytt førerkort var heller ingen problem. Så kom fornyingen av passene. Jeg bestilte time på nett, og fylte ut navn og annen person­informasjon. Hvor mange personer er dere? spurte agderpolitiets nettside. To, svarte jeg og samtykket til at de kunne lagre personinformasjonen min og alt annet man samtykker til ved å huke av i den lille internettboksen.

Uten journalisthjertet
Som journalist og redaktør ser jeg absolutt problemene med den nye politistasjonen. Bussen går ikke helt frem og det er ikke fortau fra busstoppet og opp. Dermed kan personer som ikke disponerer bil, mødre med barnevogn og rullestolbrukere få problemer med å komme frem. Stasjonen er ikke universelt tilgjengelig, som det så pent heter, og det skal offentlige bygg være.

Personlig har jeg imidlertid ingen ­problemer. Jeg er så heldig å ha vokst opp på andre siden av skogen bak politi­stasjonen, og har jogget forbi det som tidligere var industritomt siden jeg var 16 år. Som oftest med en berner sennenhund på 60 kilo ved min side. Bortsett fra at jeg har fått noen lattermilde blikk fra sjåfører som har bitt seg merke i at hunden trolig kunne blitt brukt som hesten min om jeg ble sliten, har det gått strålende. I dag er vi er så heldige å disponere egen bil, så kollektivproblemene opp til den nye politistasjonen på Stoa rammet ikke oss. Vi freste oppover den ikke-fortausakkompagnerte veien og var så heldige å sikre oss en av de nøye tilmålte parkeringsplassene. Så langt, så godt, men ikke særlig mye lenger.

Passmos
Kølappautomaten viste at det var vår tur, så at vi skulle inn på det knøttlille rommet var det ingen tvil om. Selv om man kan bli litt i tvil når mannen bak skranken ikke engang ser opp og sier hei. At vi er to stykker som skal ha pass er det også klarhet i, selv om størrelsen på rommet vi må presse oss inn i skaper en god dose tvil. Vi får så vidt presset oss inn i rommet med jakke, veske og oss selv før døra lukkes bak oss.

Den nye politistasjonen på Stoa sto ferdig i 2016, kostet rundt 155 millioner kroner og rommer 5.700 kvadratmeter. Når det skal gjøres plass til flotte fasiliteter som skytebane i kjelleren og lik garderobeplass til menn og kvinner, slik at det blir praktisk mulig å ansette flere kvinner, må kanskje noen kvadratmeterbehov fires på.

Det virket som minst to av de kvadrat­meterne er spart inn fra det lille passkontoret vi presset oss inn på. Verken jeg eller min mann er særlig store av ­størrelse, men vi sto gnudd mot hverandre, skulder mot skulder. En datamaskin med kamera til passbildene og en stol måtte vi også manøvrere oss rundt. Da mannen skulle ta bilde ble jeg stående i skvis mellom kameradatamaskinen og veggen for ikke å gå i veien. Operasjonen hvor vi skulle bytte plass krevde presisjon i hver millimeter. Hvordan det skulle gått for et overvektig ektepar tør jeg nesten ikke tenke på.

Neste gang politiets nettside spør hvor mange jeg skal bestille time til, svarer jeg en. For dersom du er alene og disponerer bil eller kan gå for egen maskin, så er jo huset helt universelt utformet.