fbpx
Annonse:
Illustrasjon: Colorbox
Illustrasjon: Colorbox

Skal vi la dem spille, eller?

– Jeg har fått sånn barn som ikke gidder noen ting!

En venninne sukket tungt. Hun, som sykler, padler, klatrer og er ute i friluft så fort hun har mulighet til å ta en pause fra doktorgradsstudier, jobb og hjem, har fått barn som helst vil sitte i sofaen. Med iPaden på fanget.
– De blir slitne med en gang vi går på tur. Sutrer og vil hjem, fortsetter hun.

Hun begynner å bli lei. Hun vil ha glade barn med røde roser i kinna og skrubbsår på knærne. Barn som ikke maser om å få lov til å gå hjem når turen akkurat har begynt.

Illustrasjon: Colorbox

Illustrasjon: Colorbox

Født sånn, eller?
Er vi født sånn eller blitt sånn? Er noen rett og slett mer tilbøyelige til å bli hektet på ting enn andre? Gleden av å dykke ned i et spill – og komme videre til neste nivå er det mange som har. Spesielt barn som ennå ikke har blitt kjedelige voksne som må disponere tiden sin fornuftig minutt for minutt. Barn lar seg rive med og kan fordype seg i en annen verden. En fantasiverden.  Jeg vet om en som blir så oppslukt i spillingen at han lar være å gå på do. Ydmykelsen ved å tisse på seg er underordnet gleden det føles å runde et spill, og komme over i et nytt nivå.

Hektet eller avhengig?
Å bli avhengig av noe, er et negativt ladet ord. Men å bli oppslukt, eller hektet, er positivt. Hva er forskjellen? Jeg tenker at når du er avhengig av noe, enten det er røyk, snus eller Pokémon Go, så er det noe som tar over din egen vilje. Når du går en omvei til butikken fordi det er flere Pokèstopp denne veien, er det noe som styrer deg. Men for all del – å gå en omvei får jo positive følger i form av mer mosjon, så helt irrasjonelt er det ikke. Og når 6-åringen, som ellers er husredd, står opp midt på mørke morgen-natta, lenge før vekkerklokka ringer, for å snikspille på mobilen til mammaen sin, da er det noe på gang. Dette noe er større enn alt annet og finnes på en mobil som til vanlig er utenfor rekkevidde. Da er redselen for å tusle alene gjennom husmørket, forbi de skumle vinduene, borte. For å få spille Dragon City en hel time før de andre står opp, er større enn alt annet.

Birthe Hegerlund Runde skriver heljepraten i Arendals Tidende.

Birthe Hegerlund Runde skriver heljepraten i Arendals Tidende.

Men er det avhengighet eller er det bare å være hektet?  Og hvor galt er det egentlig å bli oppslukt av noe? Hvordan blir egentlig barna våre om vi lar dem spille mye?

Side om side med Pokémon
Forskere har kommet frem til at det må mere til for å kunne kalles avhengighet. Folk som er avhengige har ofte et mye sykere forhold til noe enn de som bare spiller veldig mye. Men dette strides det om. Greit nok. Men uansett er det tiden de bruker på en fiktiv figur som leker for dem i spillet, en tid de ikke bruker på andre ting. Som sykling. Klatring. Løping i høstløvet. Men den prioriteringen der kan jeg sikkert mase meg blå på. Jeg er gammeldags. Vet ikke hva jeg snakker om. Jeg er ikke i deres generasjon. Jeg fikk ikke min ankomst til denne verden kringkastet på Facebook samme stund som jeg gav fra meg mitt første skrik. Det tok sikkert fem dager før foreldrene mine fikk summet seg til å levere inn en notis til Agderpostens fødselssider. Det var ingen av vennene til mine foreldre som fikk oppdateringer om hva jeg gjorde minutt for minutt.

Barn som vokser opp i dag er vant til å leve side om side med en verden på nett. Og side om side med et spill de holder på med. Pokémon Go visualiserer egentlig dette veldig godt, med fiktive figurer som viser seg, og blander seg med den virkelige verden. Mange foreldre priser seg også lykkelige med at dette spillet er den eneste grunnen til at de får barna sine med ut på tur.

Lærer ferdigheter
Nå er det slutten av høstferien. Ferien er egentlig en tid hvor jeg stresser mye med å få barna mine bort fra skjermene og ut på noe annet. Men samtidig som det er mitt ansvar å drive et mildt press for å få dem til å drive med fysiske aktiviteter, er det også mitt ansvar å forstå den generasjonen barna mine er i. At de er smeltet sammen med mobilen sin. At de også lærer mange ferdigheter av å spille. Det er vanskelig å svelge for en som har fått skjermspilling oppi halsen, men jeg prøver å si det til meg selv innimellom.

14-åringen min har for eksempel kunnet kjøre bil i snart to år – ferdigheter han påstår han har lært av TV-spill. Han har stålkontroll på beregning av avstand når han legger til med seilbåten. Også lært av spill, og ved at han har interesse av å prøve når vi kjører båten. Hodet hans er konstruert på en annen måte enn mitt. Det er på et viss mer pålogget. Har de blitt sånn av å vokse opp i spillgenerasjonen? Uansett, den yngre garde av familien synes de voksne er avlogget.

Generasjon skjerm
Han og lillebroren på 12 sitter i vinduet og ler seg fillete av moras klønete rygging opp den bratte og svingete bakken til huset. De kan ikke forstå hvorfor jeg synes det er vanskelig å beregne ut i fra ryggekameraet, og hvorfor jeg vrir hodet bakover for å se ut av bakvinduet når jeg kan se veien i en skjerm foran meg.

Det er meg mot generasjon skjerm. De vinner. Det er de som er fremtiden. Men jeg nekter å la dem vinne kampen over tiden. Den er det fortsatt jeg som bestemmer over. Nå skal vi ut på tur! Alle mann! Det blir gøy til slutt. Og kanskje er det en Pokémon oppå fjellet der? Hvem vet.