fbpx
Annonse:
Illustrasjon: Colorbox
Illustrasjon: Colorbox

På tide med en kopp te?

I barndommen var det alltid varmt om sommeren. Med sommeren fulgte frykten. Nå har frykten snart tatt oss alle mann.

Barndommen
Har du vokst opp med skjærgården som nærmeste nabo, sitter minnene løst – og de er mange. For de av oss som har brukt Gjessøya som egen hage opp gjennom årene, er det særlig en ting vi alle husker fra månedene i paradiset i den lokale skjærgården: fjesingen. Fisken med ryktet. Udyret. Selve skrekken av alt som beveger seg under vann. Ble man offer for fjesingens tanngard var det over og ut og en ødelagt sommer i premie. Fjesingens uhyrlige rykte gikk foran og de største barna elsket å fyre oss mindre opp bare med tanken med konsekvensene. Bare ryktet om udyrets mulige tilstedeværelse var som en grillet biff for en matelsker. Det funket hver gang. Vi ble livredde.

2017
La oss spole frem noen år til det herrens år 2017. Fjesingen lever, men det jeg gjør jaggu min generasjon også. Vi snakker lite om barndommens store frykt, men desto mer om den frykten som limer folk flest sammen om dagen. Frykten for de andre. Frykten for de vi ikke kjenner. Frykten for mennesker. Frykten for grupper av mennesker.
Er vi i ferd med å bli et oppsiktsvekkende, nevrotisk folkeslag med sterk angst? Muslim-angsten når nye høyder. Mange er redde. I valgkampen var det mange som gledet seg over at selveste superwoman, Sylvi Listhaug, var den eneste som forstod «problemet»: alle disse menneskene som står opp om morgenen for kun å pusle med oppgaver som kan gjøre livet vårt surt.

I barndommen var det de eldre barna som gjorde oss mindre, vettskremte badeløver oppmerksomme på fjesingens forferdelser. I dag er det mange som hjelper til med å spre og opprettholde frykten for det farlige – eller nærmere bestemt «de farlige», mennesker på vandring.
Årets valgkamp var ikke et positivt bidrag i så hende. De svenske tilstandene er blitt selve begrepet på alt som er fælt. Sannheten er at Sverige, de svenske statsbudsjettene, ender ut i overskudd. Det gjør ikke de norske, om man trekker fra oljedopingen.
Svenskene har tatt mot langt flere nye landsmenn enn oss. Likevel er det oppsiktsvekkende mange, voksne nordmenn som er både engstelige og redde for at alle de andre skal bruke opp pengene våre. De bruker vi fint opp selv. Derfor er det et paradoks at svenske tilstander har flere perspektiver ved seg enn Listhaugs fisketur til Rinkeby. Hun fant selvsagt en fjesing og viste det frem for sine redde folk. Integreringsministerens harrytur bidro til at frykten klorte seg fast. Hun var og er for mange selve portvakten mellom oss og det fæle ukjente.
Hvorfor er det frykten for fjesingen som dukker opp i nye varianter, eller er  det bare mangel på kunnskap eller har vi for lite å bekymre seg over i Lotto-landet? Eller er det en fornuftig frykt innpakket i menneskelige trekk?

Så hva tenker våre nye og kommende landsmenn når de står opp om morgenen? Hvordan skal jeg lage livet surt for nordmenn flest, eller i dag har jeg tenkt å leve et så godt liv som mulig i fred, fordragelighet og meningsfulle aktiviteter?

Fremover
Jeg har derfor noen forslag til alternativ fryktmedisin, for de som ikke kan se havet for bare fjesinger eller foretrekker et skittent svensk filter. Spør gjerne barna dine om hvilket råd du skal satse på:

  1. Steng grensene og bidra på dugnaden når den store norske muren skal bygges. Gjem deg i huset. Husk å slukke lysene før du legger deg.
  2. La være å reise til steder der du kan treffe andre mennesker. Hold deg unna sydenland som Hellas, der flyktninger fortsatt ankommer i gummibåter.
  3. Ta deg en Listhaug-pille. Test deretter ut om den har sløvende effekt når du beveger deg i områder der det er overvekt av nye landsmenn. Vær oppmerksom på placebo-effekt.

Eller:

  1. Ta en kopp en te hos naboen din og bli overrasket over at det er mennesker, som deg og meg.

God te og god helj!