Heljeprat: På benken
Det var bare to stoler. En til barn og en til mor.
Følelsen av å falle mellom to stoler. Den har sjelden vært så tydelig som da jeg forleden var med på helsestasjonen da datteren skulle godkjennes og klareres for skolegang. For meg og barnets mor er det en selvfølge at far er med når det ene av familiens midtpunkt kalles inn til møte med lokale helsemyndigheter. Det handler om å vise barnet vårt at vi begge to bryr oss og er interesserte i det. På helsestasjonen i Arendal kom det tydeligvis som en overraskelse. Det er ikke ofte jeg føler meg som en kuriositet. Jeg følte meg helt spesiell. I starten nesten som om jeg kom fra en annen planet, til tross for at jeg bare kommer fra Tromøy.
Jeg hadde planlagt formiddagen godt, flyttet på avtaler og ryddet i hodet for å følge opp dette viktige møtet. Det skulle sikkert både veies, måles og testes på ulike vis, akkurat slik det var for et par år siden da datteren forsto at hun mestret noe helt spesielt fordi hun tegnet øyenbryn på strekmenneskene sine. Med god tid i lomma dro jeg fra sentrum for å hente helsestjernen. Med svært dårlig tid hastet vi tilbake til byen i kamp mot tidsklemma. Jeg ergret meg over at den rullende gaten i tunnelen mellom parkeringshuset og senteret gikk oppover når det helst burde ha gitt oss ekstra sekunder nedover. Vi rakk heldigvis frem til resepsjonsluken i tredje etasje til avtalt tid. Det gikk! På sekundet, bare for å hyggelig bli henvist til å sitte borte ved bleiebøttene og vente.
Det var viktig å komme frem i tide. Presisjon er lærdom de minste bør ha med seg. Vi skal ikke la andre vente på oss. For meg er det den største selvfølgelighet at også pappa er med til helsestasjonen, tannlegen, legen eller hvem det nå måtte være. Det er like selvfølgelig at både mor og far er med. På helsestasjonen fikk jeg inntrykk av at denne tankegangen på en måte er noe unikt. Noe som ikke er vanlig. Til og med ganske uvanlig. Svært uvanlig. Kanskje handler det om at det er mange alenemødre i byen vår og at fedre er en kuriositet? Svaret er jeg jammen ikke sikker på.
Vi gikk inn, mor og barn satte kursen mot stolene. De to sitteplassene til barn og mor. Ingen til far.
Da det etter noe høyst ordinær venting endelig ble vår tur kom det. Det som opplevdes som det pinlige øyeblikket. Helsesøster hilste oss alle tre høflig velkommen i døråpningen. Vi gikk inn, mor og barn satte kursen mot stolene. De to sitteplassene til barn og mor. Ingen til far. Det er veldig flott at begge to kommer, blir det sagt. Naturligvis og selvfølgelig, tenker jeg. Kuriøs og uvanlig. I et øyeblikk av forfjamselse beklages og unnskyldes at det ikke er en stol å oppdrive til far. Jeg blir henvist til innbytterplass. Slett ikke verst, den. Det er en sofa plassert på trygg avstand på den andre siden av rommet. Ikke plassen å ha dårlig hørsel på når man er engasjert og interessert, tenker jeg og er lykkelig for at ørebetennelsen fra april ikke sitter fullt så hardt i denne formiddagen.
Jeg følger greit med i samtalen helsesøster fører med henne som skal lære hvordan verden med hennes innsats kan bli et bedre sted. Likevel føler jeg meg litt som fotballspilleren som blir satt på benken og må fortsette med det når neste klubb går til kjøp av spilleren. Det gikk nemlig ikke stort bedre hos legen etter at datteren hadde passert helsesøsterposten. Der var det to stoler, men da gjorde vi stille og umerkelig et opprør etter at hvor-er-en-ekstra-stol-blikket til doktoren hadde flakket ferdig.
En stol til far. En stol til mor og ett fang til barn.