Annonse:
DSC 4547.JPG Til Nett

Legg en sykkel eller fem opp i en gryte. Legg til et gjennomsnittlig kommentarfelt. Hiv i en stengt vei – og vipps har du skapt et helvete på jord for litt for mange surpomper.

I forrige uke toget sykkelsirkuset Tour des Fjords gjennom Arendal og fylket vårt. I sykkelbyen Grimstad ble det i tradisjonen tro folkefest da x-antall gummidekk med menn i kondomdrakt møtte asfalt, akkompagnert av en smørblid – og solbrun Dag Otto Lauritsen på fire hjul. Det var fest! Og været spilte som vanlig på Sørlandets side. TV-bildene fra Arendal gjorde antakelig ikke bare undertegnede følsom og stolt. Det var pur identitet og deilig tv i hvert sekund. Fantastisk! Helt nydelig. For de som ikke har skjønt og erkjent dette: Vi lever altså midt i – og godt plantet – et paradis ute av en annen verden. Glem plasten som flyter i Pollen et lite sekund: Dette er vårt hjem og vår by. At folk kom seg ut i løypa midt på dagen for å heie frem mannfolka i kondomdrakt; skjønt!

Safety first
Men i forkant – og under løpet – begynte den oppskriftsmessige sytingen i sosiale medier. Folkedypets hat mot festen – og syklister som gruppe, og at verden i verste fall stoppet opp et lite grann i to små timer, er på mange måter fascinerende lesning. Om man ikke hadde problemer, så skulle man i alle fall finne noen teoretiske problemer. La oss slå det fast en gang for alle: Når en vei stenges, og det i denne perioden skulle oppstå fare for liv og helse, tror jeg vi kan være trygge på at både ambulanse, brannbil og andre utrykningskjøretøy ville ha sluppet forbi. Det ville ha gått greit.
Arrangementet og konsekvensene har vært godt informert om på forhånd. En av gjengangerne i ytringene var utfordringene for alle som skulle hjem fra jobb, hente i barnehagen, bli akutt syke eller andre gjøremål som kunne skape en utfordring. Så vidt meg bekjent ble barnehagebarna hentet før stengetid også denne dagen. Det gikk bra. Min sønn på fire år ville ha sagt dette: «Vi klarte det!»

Slutt på øl?
At endringer i folks dagligliv og rutiner skaper debatt, kan alle til en viss grad forstå. I Oslo har eksempelvis debatten om å innføre en såkalt bilfri by – innenfor ring 1, skapt furore og rene hatkampanjer mot enkelte politikere som på frimodig vis er avbildet på en sykkel – selve styggedommen sjøl. Å ønske sine medmennesker en støyfri område med god pusteluft er tydeligvis for tungt å svelge.
Den mest pussige bekymringen i sin tid var at pubene innenfor ring 1 ikke skulle få tilkjørt øl til å håndtere folks behov for å slappe av noen timer. Uten bil, ingen øl? Eller var det mange sykler, ingen øl? Så vidt meg bekjent ruller ølen fortsatt – og i fremtiden når flere veier blir bilfrie – i samme takt inn til i hovedstadens vannhull. En bilfri, indre kjerne skal nettopp sørge for at utesteder sammen med kundene skal skape en atmosfære og møteplasser vi alle ønsker flere av i en allerede stressende hverdag.  Da jeg var i Praha tidligere i vår, var det ikke spesielt sjarmerende å nyte en halvliter til lyden av brummende dieseldyr en halvmeter fra bordet. Det var i gamlebyen, i selveste turistfella. Jeg drar ikke dit igjen.
I Arendal har området rundt Pollen vært bilfritt i en årrekke. Det er antakelig ytterst få som tenker at vi skal spole tilbake til tiden der Pollen og biltrafikk var et moderne tegn. Jeg er neppe alene når jeg synes ideen; utepils fri for dieseldyr en halvmeter fra skoa er helt ålreit.

En dødssynd?
Man skulle nesten tro at det å bruke sykkel som et viktig fremkomstmiddel er en dødssynd som ødelegger livsgnisten for oss som kjører bil. Jeg er sikkert ikke alene, men jeg misunner syklistene som sverger til to hjul i hverdagen. Mer frihet går det neppe an å tenke seg. At sykkelen står i veien for fremskrittet, for næringslivet, for barnehagebarna, for potensielle akuttsykdommer når arrangement som Tour de fjords suste gjennom byen, har jeg litt vanskelig for å akseptere. Sørlandet var i sin tid kjent for å være en avbalansert landsdel. Det er heldigvis mange som har tatt til motmæle i sosiale medier mot surpompene som har blåst ut alt det fæle dette visstnok skulle føre til. Surpompene tok feil. Vi overlevde folkefesten og veistengningen. Det er nesten verdt en halvliter alene.

Overlevelse
Nå gjenstår det å se om vi også skal klare å overleve at flere og flere ønsker å bruke sykkel i hverdagen på bekostning – eller som supplement for bilen. Jeg tror vi klarer det, uten at vi behøver å lese om hissige sjåfører som ønsker «å ta syklister med døra» – enten hatet er rettet mot Tour de Fjords eller den generelle syklist i hverdagen. Og bare så det er klart: Du vil antakelig møte på kjørerestriksjoner utover sommeren og høsten. Det kommer nemlig flere idrettsarrangement nær deg. Hove Tri går snart av stabelen, og det samme gjør mindre og større sykkelritt – eller gateritt for den saks skyld. Jeg vedder en halvliter på at vi overlever neste gang livet krever endringer i kjørebanen.

Det er sol, sommer, sykkel og frihet. For surpompene blir det en trist sommer.

God helj – på to hjul!