Når skal vi heise seilene og åpne lukene igjen?

Jeg kom tilfeldigvis over noe morsomt da jeg underviste i norsk på Voksenopplæringen og temaet var Norge i gamle dager.

Jeg benyttet anledningen til å fortelle litt om Arendals glanstid på 1800-tallet. Jeg må innrømme at jeg beveger meg litt i et minefelt når det kommer til historie, men essensen i det har jeg i det minste fått med meg. Den er noe sånt: Vi var en rik sjøfartsby. Vi eide og styrte skipstrafikken fra spennende deler av verden og inn til havna i Arendal. Havnegata, Langbryggen, Tyholmen, Tollbodkaia og Kanalplassen er kalt opp fordi byen er knyttet til sjøen og sjøfartsdrift. Det var noen veldig rike familier her, som bygget opp byen. 

Ut med seil – inn med damp
– Men hva skjedde? Hvorfor er ikke lenger Arendal en storhetsby og hovedstad for handel i Norge, kom det fra første rad.
Det var nå jeg angret på alle historietimene jeg hadde skulket på videregående.

Heldigvis var ikke Google langt unna. Og der kunne jeg heldigvis lese om mannen som fikk skyld i at det gikk som det gikk med byen. Bankmannen og skipsrederen som tydeligvis hadde drevet litt underslag og investert i feil båter. Han hadde ikke fått med seg at seilskuter var ut. Dampskip var inn. Han hadde ikke fulgt godt nok med i utviklingen der han slappet av i sola på bryggekanten og koste seg over synet av alle seilskutene som lå til kai og lastet og losset varer. Han hadde det fint han. Så hvorfor skulle han forandre noe?

Verden gikk videre
Ikke helt tilfeldig at uttrykket ”mi hæ det så godt som mi hæ det” oppsto her i Arendal. Konservative og forsiktige ble byens redere kalt. Men ting varer ikke evig. Verden gikk videre. Plutselig var brygga tom, og byen ramlet ned på popularitetsskalaen. Det var ikke lenger i Arendal du fikk det aller nyeste og moderne. Det var ikke her handelen foregikk. Samlingspunktet var andre steder. Der utviklingen hadde kommet lenger. Vi var akterutseilte. Arendalskrakket i bankene kjørte oss alle på grunn. Farvel til silke og spennende krydder.

Det var ikke penger til å ta opp konkurransen med de andre. Kanalene ble gravd igjen og nå var det bare å klare seg så godt en kunne. Arbeidsledigheten gikk opp til 50 prosent og så ble en helt ny generasjon arendalitter født inn i en by uten storhetstanker. Sånn kort fortalt.

By på oss selv
Men nå. Hva nå? Er det ikke på tide at vi prøver å se på oss selv som litt større? Vi har flere banker som vil investere i gründerskap og innovasjon. Innovasjon Norge leter etter gode prosjekter å støtte her i sør. Arendal kommune har egne folk som jobber med byutvikling og prøver å fylle de tomme lokalene med mening.

Vi har så utrolig mye bra, fint og spennende å by på her nede. Det slår meg hver gang jeg er i andre norske byer at Arendal virkelig har så mye bedre utgangspunkt. Natur, sjø, historie, skapende kunst og kulturliv. Mulighetene er der. Men vi trenger flere folk. Og vi må gjøre byen attraktiv. By på oss selv. Gjøre oss interessante. Kjøre på, med fulle seil.

Vannveien
Hvorfor ikke bruke mer det som en gang var innfartsåren til byen. Fjorden og bryggene. Få enda mer trafikk inn til byen vannveien. Fra Tvedestrand og  Grimstad. Kanskje også fra Oslo. Hurtigferge Oslo-Arendal. Arendal-Skagen. Sikker på at vi har god kompetanse i byen til å både tegne og produsere båten selv. Hvorfor ser vi ikke mer utover havet i stedet for å se innover mot E18?

Det er viktig å henge med. Enten året er 1886 eller 2017. Vi må legge opp til at byen har det folk ønsker. Hvis ikke drar de andre steder. Da er det bare å pakke sammen seilene og skalke lukene for godt.