Heljeprat: Når livmora svikter

«Lag flere barn», sier Erna. «Men kun i guds bilde», sier Kjell Ingolf. Det er så kvalmt at noe så personlig gjøres til en politisk kasteball, tenker jeg. Og her kommer en personlig beretning om hvor vondt det kan gjøre for noen som har stått midt i det.

Vi begynte med godt mot. Kanskje var vi klare, kanskje ikke helt. Uansett hadde vi jo ni måneder å forberede oss på. Så gikk månedene. Klumpen i magen vokste hver gang noen var freidige nok til å spørre. «Skal ikke dere sette i gang snart», «nå begynner det å bli på tide», «er det noe som vokser inni der?». Nei, ikke noe annet enn en følelse av at kroppen svikter på et helt grunnleggende biologisk nivå, og du pirker i det.

Sex på resept
Da vi hadde prøvd å bli gravide i åtte måneder gikk vi til legen. Jeg var livredd for at jeg aldri skulle få lov å bli mor, men vi ble sendt på dør med sex på resept, og uten noen form for trøst eller omsorg. Dette måtte vi bare stå i.

Da det hadde gått ett år ble vi henvist til utredning.
«Hva slags utredning blir det?» spurte jeg, med et soleklart behov for forsikring og trøst, og en journalists behov for å kartlegge situasjonen. Hvor lenge måtte vi vente, hva skulle utredes, hvem var problemet? Kunne vi bli gravide?
«Nei, det blir jo en utredning for å finne ut hvorfor dere er ufrivillig barnløse.»
Takk, da har jeg full kontroll på situasjonen.

De skulle inn og grave i meg, men hadde ikke tid til å fortelle hvorfor

Sårbar
Omsider kom vi inn på sykehuset. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så knekt. Etter 18 måneders prøving, knust håp og negative graviditetstester kjente jeg på at jeg ikke dugde. At jeg ikke fungerte til å gjøre det eneste biologien egentlig krever av meg. Legen snakka dårlig norsk og var blotta for følelser. Han henviste oss videre uten å svare på mine mange spørsmål. Hadde han noen mistanke om hva som var feil? Var det noe som kunne fikses? Kom vi noen gang til å bli gravide? Jeg spurte igjen og igjen. Og en dag dumpa en innkalling til kikhullsoperasjon ned i postkassa. De skulle inn og grave i meg, men hadde ikke tid til å fortelle hvorfor. Etter narkosen spydde jeg i et døgn, og det gikk timevis fra jeg fikk høre hva diagnosen var til jeg faktisk kunne ta det innover meg. Hadde legen svart på spørsmålene mine i forkant ville jeg visst at endometriose kan gi barnløshet. At man egentlig ikke vet hvorfor, men at det i noen tilfeller kan hindre graviditet. Jeg hadde visst at alt håp ikke var ute.

Når drømmen om barn uteblir er du ufattelig sårbar. Så sårbar at det kan være vondt å se statsministeren stå på TV og fortelle kvinner over det ganske land at de må produsere flere barn. For det første er jeg ikke en fødselsmaskin, for det andre klarer jeg ikke å være det. Dette er heller ikke en marginal sak, så mange som en av ti opplever å prøve i over ett år uten å bli gravide, og kan dermed få status ufrivillig barnløs.

Kvalm
Blant alle som har det vanskelig i Norge, alt som ikke fungerer optimalt og alt man kan bruke makt til har Kristelig folkeparti valgt å sette veto mot eggdonasjon øverst på prioriteringslista. At kun kvinner og menn som er bra nok biologisk laga, og som passer inn i en A4-ramme skal få barn. Det er viktigere enn kontantstøtte, barnetrygd og den store barnereformen partiet drømmer om. Det er så viktig at de er nødt til å kreve veto i behandlingen av bioteknologiloven. Jeg blir ikke bare forbanna, men kvalm. Det velter seg faktisk inni meg med tanken på at jeg kunne vært en av dem som defineres som utenfor det gode selskap. At et parti som balanserer på sperregrensa skal hindre vilja til flertallet i befolkninga. Med kun halvparten av sitt eget parti bak seg forhandler den spirende partilederen Kjell Ingolf Ropstad at den følelsen jeg og min mann gikk med i nesten to år før drømmen gikk i oppfyllelse, den følelsen skal andre kvinner gå med hele livet. Fordi kroppen din ikke fungerer optimalt er du ikke god nok til å bli mor. Det har Gud bestemt, og det spiller ingen rolle om du er kristen eller ikke.

…alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hvor de kommer fra og hvordan de er produsert

Varme
Hvis vi skal bli flere barn i Norge er det mange forhold som kan legges til rette. Man kan forsøke å få flere inn i varmen, fremfor å sette opp ett gjerde hvor kun de som passer får slippe inn porten. Man kan jobbe for at helsepersonell skal få tid til å vise omsorg for mennesker som står i ufrivillig barnløshet. Man kan forske på hvorfor kvinnesykdommer som endometriose fører til barnløshet, det er det nemlig ingen som vet. Fertilitetsbehandling kan gjøres gratis. Fritt for egenandeler i konsultasjoner sånn som når man er blitt gravide, og fritt for store kostnader forbundet med medisiner og prøverørsforsøk. Og man kan si at selv om du mangler egg, stokker eller svømmere, og om du liker damer eller menn, kan du ha mer enn nok omsorg og godhet i hjertet til å bli en fantastisk forelder.

Hvis politikerne som skal være forbilder for resten av oss begynner å vise i handling at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hvor de kommer fra og hvordan de er produsert, så får nok Erna Solberg oppfylt nyttårsønsket sitt. Det er bare synd hun ønsker seg en firepartiregjering enda litt mer enn flere barn.