Når kreativiteten (ikke) tar overhånd
Er det en ting jeg er skikkelig god på, så er det å utsette ting jeg egentlig burde gjort med en gang.
Jeg er en av dem som ser på haugen med sokker og tenker at jeg skal rydde dem vekk en annen dag. Som gjerne vasker klær, men som fort kan bruke en god arbeidsuke på å brette dem sammen. Bunken med papirer som burde vært sortert for lenge siden, ligger på benken og vokser seg større uten at jeg tenker nevneverdig over det. Jeg er dronningen av skippertak, en deadlinejunkie som jobber best med korte tidsfrister. Høy på både koffein og adrenalin. Det er iallfall det jeg lurer meg selv til å tro.
Wikipedia beskriver å prokastinere på denne måten: «Prokrastinering eller utsettelsesatferd er å utsette et arbeid, en beslutning eller noe annet som man har bestemt seg for å gjøre. Utsettelsen skjer selv om personen vet at det er uheldig for en selv. Vegringen og forsinkelsen kan derfor betraktes som ufornuftig somling».
Jeg er ikke alene om dette. I dag slår jeg et slag for alle oss som skyver jobben foran oss som en nydelig solskinnsdag i juni. Vi har all verdens med tid til å gjøre andre ting, sokkene under kommoden som koser seg sammen med hybelkaninene løper ingen vei. Det gjør heller ikke de ubesvarte meldingene eller telefonene vi egentlig burde tatt. Ikke før den dagen vi står med skuldre oppunder ørene av stress fordi arbeidsmengden hoper seg opp og et skikkelig skippertak klokken to om natten er eneste veien ut av uføret.
Innleveringsfristen nærmer seg og vi setter oss ned. Netflix er skrudd av, kaffen er varm og hundene sover i sengen sin. Word lyser mot oss som et blankt ark. Vi begynner å skrive, får en SMS (som ikke blir besvart), sjekker Tik-Tok og Instagram og plutselig har det gått en time. Oppvaskmaskinen er ferdig, kaffen er kald og den ene hunden må på do. På vei inn igjen snubler vi over en av de tidligere nevnte sokkene og tenker at nå er tiden inne for å dukke under kommoden å hente dem frem fra glemselen.
Professor Frode Svartdal ved institutt for psykologi på Universitetet i Tromsø uttalte en gang i tiden til HRmagasinet at vi ofte velger å utsette oppgaver som oppleves som langsiktige, store, vanskelige eller krevende. Når vi utsetter så gir det en umiddelbar positiv konsekvens, vi slipper ubehaget der og da og skyver i stede stresset foran oss. Ute av syne, ute av sinn – ikke sant? Dessverre for oss viser det seg at den positive gevinsten er relativt kortsiktig. Oppgaven vi har utsatt forsvinner ikke selv om vi lukker døren til roterommet eller bestemmer oss for at mailene kan besvares en annen dag. Det har bare ført til at vi har enda dårligere tid til å utføre dem senere.
Jeg setter meg tilbake ved Macen og skriver noen ord til. Om jeg snur litt på hodet ser jeg at den ene blomsten ser faretruende tørst ut. Siden jeg har begynte et nytt og bedre liv uten prokastinering så vanner jeg den med en gang. Jeg har egentlig lyst på en ny hylle i stua og sjekker om IKEA har fått inn noe som kan passe. Ledningen til støvsugeren er egentlig litt kort, hvor kan jeg få tak i en lang nok skjøteledning tro? Den andre hunden må på do og jeg strør like greit litt i tunet når jeg først er ute. Kaffen er nok en gang kald og jeg tømmer brødsmulene av skjærefjølen og går ut med søpla mens jeg venter på en ny kopp. Nå er klokken egentlig ganske mye, så nå er det vel innafor å lage litt middag? Jeg må bare en tur på butikken først.
Kjenner du deg igjen? Du er ikke alene. Det finnes ganske mange av oss der ute. Fellesnevneren for oss alle tror jeg nok er et litt for høyt stressnivå, litt for mye koffein i blodet og litt for vonde skuldre når tidsfristen er på vei til å ta oss igjen. Skal vi bare ta oss sammen folkens? Slutte å utsette så vi kan se siste episode av Farmen med litt bedre samvittighet? Det tror jeg nok at jeg skal, men først skal jeg bare sjekke nettavisene. Det kan jo ha skjedd noe spennende i verden siden sist
