Min tid som fotgjenger (når bilen ligger streiker)
Bilen min er syk. Jeg gleder meg litt for mye til den blir frisk igjen.
For et I-landsproblem tenker du kanskje. Vel, at det er et I-landsproblem skal jeg gi deg helt rett i. Beklageligvis er det for meg – fremdeles et problem, uansett hvor mange i-er du setter foran.
For en tid tilbake parkerte jeg min etter hvert ganske aldrende Mercedes på utsiden av min favorittleverandør av kaffe og sjokoladeboller. Blid og fornøyd ruslet jeg inn og gjorde det jeg skulle. Jeg kjørte deretter hjem og med min partner in crime, Nina på øret, bemerket jeg at bilen oppførte seg litt snålt i alle humpene i veien noe den ikke hadde gjort tidligere på dagen.
Jeg parkerte hjemme og merket at jeg slo nedi med fronten på bilen i bakken opp til huset. Faktisk hadde jeg brøytet vekk ganske mye snø. En Mercedes har ganske mange bruksområder, og min kan tydeligvis krysse «brøytebil» av på lista. Jeg klødde meg litt i hodet og la merke til at den gamle tyske dieseltraktoren altfor lav på det ene framhjulet. «Jøss, hvem har senket den i løpet av dagen» humret jeg litt for meg selv, før jeg brått innså at dette neppe var noe positivt.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha noe som helst peiling på bil, men at den fjæra var knekt skjønte til og med jeg. Den var ikke bare knekt, den oppholdt seg for øyeblikket ikke engang i nærheten av hvor en fjær skal være. Med en slunken bankkonto etter jula og lang ventetid på favorittverkstedet (det eneste som jeg tror holder ut med meg og den sære bilen min), skjønte jeg kjapt at jeg den neste tiden måtte bruke beina dersom jeg skulle komme meg rundt.
Første dagen gikk fint. Da skulle jeg bare en tur til Fevik. Jeg var faktisk ganske overrasket over hvor hyggelig det var å busse til jobb. Det første problemet dukket først opp når jeg skulle hjem igjen. Da hadde bussene sluttet å gå ofte og jeg måtte vente nesten en time før den ville kjøre meg halvveis hjem. Her måtte jeg igjen vente i 40 minutter, eventuelt ta en taxi resten av veien.
Det neste problemet dukket opp når jeg skulle på jobb for avisen du nå holder i hånden. Tvende Media har store deler av Agder som nedslagsfelt, lykke til med å først busse vestover for å så prøve og være på Stoa en time senere. Jeg ga raskt opp det prosjektet.
Mange lurer sikkert på hvorfor jeg ikke bare kjøper en ny bil, en som faktisk virker sammenhengende litt mer enn seks måneder av gangen, som har et varmeapparat som virker også i januar og som ikke blinker som et middels stort tivoli hver gang den mener at den mangler et skiltlys (det vil si at den blinker stort sett hele tiden). Sannheten er at jeg ofte lurer på det samme selv.
Når alt kommer til alt så liker jeg faktisk den gamle bilen min veldig godt, selv om den for øyeblikket oppfyller alle krav til å være en Skrotsjedes. Til uken skal den få ny fjær og etter det håper jeg at vi sammen kan få en problemfri hverdag i alle fall en måneds tid før den skal på EU-kontroll. Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg.
Jeg heier på kollektivtransport og jeg merker at jeg syntes det er akkurat så behagelig å kjøre buss at jeg tror dette er noe jeg innimellom kommer til å fortsette med. Dessverre for meg må tilbudet bygges ganske mye ut før jeg kan pensjonere den gamle Mercedesen for godt. Eventuelt må jeg flytte, men det føler jeg egentlig ikke at er et reelt alternativ sånn en sein torsdag kveld i januar.
Nå gleder jeg meg bare til at Skrotsjedesen igjen (kanskje) er en Sjarmedes, og at vi sammen snart kan cruise nedover norske landeveier på jakt etter nye eventyr, møte spennende personer og møte på nye utfordringer som vi kan fortelle dere lesere av Arendals Tidende om. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet.
Jeg gleder meg.
Aina Ludvigsen
