Lille frø i potta der…
Frøelskernes høytid er i gang.
Hjertet sank helt ned i mellomgulvet og jeg klarte ikke å stoppe underleppa i å riste.
«Jeg planter små søte frø så de kan bli store, sterke og fine blomster» hadde hun sagt.
Jeg var fire år, hadde blitt med mamma i kolonihagen vi hadde i Stavanger og var dødelig fornærmet for at hun påberopte seg å ha andre små søte frø enn meg.
«Eg e ditt lille frø» rakk jeg å sutre frem på klingende stavangerdialekt før tårene begynte å trille.
Kortreist
Om ikke sjalusien på frøene gav seg, lærte jeg at det var forskjell på menneskefrø og plantefrø. Nå er jeg voksen, vi har flyttet til Arendal hvor jeg ikke trenger å kjøre til en kolonihage, men har min egen lille grasflekk like utenfor døra, og tiden er inne for å plante egne frø.
Kortreist og økologisk mat er ikke bare etterspurt, det er så trendy at det grenser til galskap. Da hundre små hagebokser ble lagt ut for salg i Bjørvika i Oslo for et par år siden meldte over fem tusen personer sin interesse. Til og med min fire år gamle nevø plukker ut paprikafrøene og tar vare på avokadofrøet for å plante dem i jorda. Allerede i 2010 konkluderte Husquarna og Gardenias globale trendrapport med at kjøkkenhagen er den heiteste hagetrenden. Og uansett hvor stort hus du har kan jeg garantere at maten ikke blir mer kortreist enn når du henter den fra hagen.
For min del startet forholdet til frø på en lang helingsprosess i forfjor. Sommerferien var lang, deilig og varm. Og mens kaffen traktet inne på kjøkkenet kunne jeg sprade barbeint ut på verandaen for å plukke noen tomater og snackagurker til frokosten. Nå kan jeg finne på å spørre nesten ukjente mennesker om at de har anledning til å dele en lekker staude med meg. Hagen har ikke hørt om «less is more», snegler får smake på saltet og den nye vannmåleren vi har fått installert kommer til å få kjørt seg i sommer.
Bryter loven
Grønnkålplantene i hagen har til min store glede overvintret fra i fjor, og årets frø – kommende sukkererter, squash, agurk, rød og gul kirsebærtomat, spisskål, reddik, koriander og basilikum – står og godgjør seg under fuktig plastfolie. For noen er grønn glede nærmest blitt en livsstil, en så omfattende som sådan at de bryter loven for å opprettholde den.
«Guerrillia Gardening» eller geriljahage er en trend som har spredt seg til over 30 land, hvor grønne fingre bruker offentlige, forlatte eller andre grønne områder til å plante nyttevekster. Geriljahager har blitt anlagt i Oslo i årevis allerede: «Byrommet er vår kjøkkenhage. Vi vil gjøre byen grønnere. Grønnsaker, frukt og blomster mellom brostein og lyskryss» skriver en av gruppene på sin nettside. Begrepet ble trolig tatt i bruk for første gang i New York i 1973 da en nedlagt parkeringsplass ble kuppet av grønne fingre, området beplantes og vedlikeholdes i dag fortsatt av frivillige. Bevegelsen er en slags protest mot grå, tette byer og industrimat.
I-byen
Det ville være overraskende om noen kjente på behovet for å være geriljagartnere i Arendal. Et stramt kommunebudsjett til tross: Om sommeren blomster hver eneste gate i byen og det er helt nydelig. Jeg har ei venninne som på forsommeren i fjor kom hjem fra et lengre opphold i jordskjelvrammede Nepal, hun skottet litt skjevt på blomstene og betegnet Arendal som en i-by midt i i-landet. Heldigvis tror jeg hun klarer å leve greit med kontrastene i dag, men det minner oss i det minste på en ting. Det er fint å kunne bruke resursene i hagene de fleste av oss er så heldige å ha i denne mellomstore byen, så får heller vannmålerregninga komme.
