fbpx
Annonse:
Pyramide Nett

Julepress, nyttårspress, sommerpress og elitepress

Jula er høysesong for press. Så kommer nyttår med håp og planer og forsetter. Noe av det viktigste vi kan lære oss i 2020 er kanskje evnen til å stå imot press. 

Julegavepress. Julekakepress. Julekjolepress. Kjøtt-spise-press. Ikke-spise-kjøtt-press. Press på kvinner for å lykkes i arbeidslivet. Press på mødre som vil prioritere mer enn familie. Skjeggpress på menn. Kroppspress. Utseendepress. Merkepress. Kjøpepress. Karakterpress. Prestasjonspress i idretter og fritidsaktiviteter. Ikke minst press på ytringsfriheten som noen stadig påberoper seg med mer eller mindre solid grunnlag. Kjært(?) barn har mange navn, og noen med bedre tid enn undertegnede kan sikkert kartlegge nyhetssakene som er skrevet i 2019 og finne ut at press er et vel så godt trendord som noe annet. Er det forresten noen som føler seg pressa til å kjenne på press?

Gammelt nytt
I 2019 er press noe nytt, og paradoksalt nok virker presset til å være viktigere jo høyere opp det ville kommet på Maslows behovspyramide. Ungdataundersøkelsen som ble gjennomført i Arendal i år kartlegger blant annet hvor mye press ungdom kjenner på. Prestasjonspress og karakterpress trekkes frem av ungdommene selv, og det er ingen tvil om at både barn, ungdom, voksne og eldre kjenner på press. Dog, det er vel heller ikke noe nytt? 

Vi mennesker har alltid vært pressa. Pressa til å gjøre en god jobb som husmor, pressa til å bringe inn nok penger til familien som far og familieoverhodet, pressa til å gjøre det godt på skolen som den første i familien til å ta høyere utdanning, pressa til å oppføre seg pent så man ikke fikk en skjennepreken av far og mor. Går vi skikkelig langt tilbake i tid, eller beveger oss litt utenfor vår behagelige i-landsboble, kan vi virkelig prate om press. Press for å få mat på bordet. 

Kommet for å bli
Presset har alltid vært der, og det går heller ingen vei. Den smarte lille dingsen vi går rundt med i hendene har derimot gitt presset nye veier å gå på. Telefonen vår blir klokere og klokere. Den får flere venner, som klokka på håndleddet, fjernsynet og nettbrettet. Og den blir i stand til å vise stadig flere glansbilder som kommuniserer hvor flott alle andre har det. I jula skal den tekniske lille vennegjengen vi omgir oss med slå seg sammen med presset og lage enda flere arenaer hvor vi mennesker, teknoligibrukere og lettpåvirkelige sjeler kan la oss presse. Da skal bilder av flotte familier ferdig sminka og styla i matchende julepysjer stilles opp ved siden av deilige ribbemiddager og glamorøse juletre som deles på nett.

Opplevd press
Til syvende og sist lar vi oss presse, men vi må tåle litt press uten å bryte sammen. Vi kan ikke bli et folkeslag som lar de røde varsellampene lyse bare fordi vi kjenner litt på at noen forventer noe av oss. Da kan vi vinke farvel til den allerede lave sysselsettingsgraden vi har her til lands. Presset som julesylta i disse dager legges under er noe helt annet og langt mer konkret enn det opplevde presset vi snakker om i 2019. Det er ikke noe håndfast som man kan ta og føle på. Det er en følelse som oppstår i oss, noe vi kjenner på, når vi utsettes for glitrende fremstillinger av hvordan «alle andre har det» og hvordan «alle andre gjør det». Litt av dette må vi tåle, det møter oss dagen lang, og vi må bli trygge nok i oss selv til å takle å se at andre har det litt bedre enn oss på enkelte områder, eller krever litt av oss på andre områder.

Utøvd press
Det imidlertid også en annen type press. Den prakkes på oss av folk som føler seg bedre, og der ligger det virkelige problemet.

Nettavisen viet forrige uke plass til et ufattelig usmakelig og elitistisk fenomen, nemlig at unger fra familier med dårlig økonomi blir referert til som «first price-unger». Både av voksne, og av barn som lærer det fra de voksne. Altså herre min hatt. Er det mulig å være et dårligere forbilde? Det minner om debatten som hvert år oppstår blant folk med nesa høyt i sky som kikker ned på de som handler matvarer på priskrig. Eller gud forby handler julegaver på black Friday. Det er utenfor min fatteevne at det skal være noe galt med å handle inn det man trenger til en litt billigere penge enn alternativet, og har du så mye penger at du finner det naturlig å se ned på folk som sparer penger. Ja, da kan du akkurat nå føle deg truffet som en blink, for da er du avsender av den typen dømming av andre som gjør at folk kjenner på alt-mulig-presset. Du dømmer folk og sender avgårde usunt press som det er opp til mottakeren å ta imot, tolke og ta innover seg. Som en motvekt til deg vil jeg gjerne nevne følgende: First price-gulrøtter er kortreist og sunt, bananer fra first price er akkurat like gode som andre, Fjordland-grøten som har vært på priskrig den siste uka er utmerket kveldsmat etter en travel desemberdag og søstera mi blir ikke noe mindre gla av løpejakka hun skal få til jul, selv om jeg handla den på 20 prosent på svartefredag.

Nå skal jeg forsøke å rulle denne ballen tilbake til konklusjonen min: Nemlig at litt press, innenfor rimelighetens rammer, kan være sunt. Press i seg selv er ikke farlig, og jeg tror vi må passe oss for å rope ut om press i enhver sammenheng. Litt karakterpress er ikke farlig, da jeg gikk på skolen var det kult å få dårlige karakterer, og det var nok ikke noe bedre. Press på å spise litt mindre kjøtt kan gjøre at færre griser har det sånn vi har sett i NRK Brennpunkt i år, at færre blodårer tetter seg igjen og det er bra for miljøet. Det tåler vi. Julegavepress, julekakepress og merkepress er blant den typen press vi bør lære oss imot. Måten å klare det på er å lete etter den trygge basen i oss selv, lukke øynene litt for hvordan alle andre har det og øve på å være tilfreds med det man selv har. Hvis vi alle blir enige om å bruke litt mer tid på å bygge opp under selvfølelsen enn å snakke om press i 2020, så kan kanskje dette beryktede presset få den marginale plassen som det fortjener tilbake. Press er et helt reelt problem for enkelte, men ikke for alle.

Med en stram langefinger rettet forventninger og press i førjulstida sendes en oppfordring om å lukke øynene for bloggernes perfekte julemorgen, de har som jobb å se sånn ut og de presenterer en fasade. Venner og kjente som deler glamorøse bilder har også sensurert bort de rundtstykkene som ble brent, julestrømpa som revna og den skål tomme bankkontoen. Nyt jula, og start 2020 med forventningsfrie ark, det er faktisk ganske deilig å la være å bry seg så mye.

God jul.