Jeg har fått plantedilla

Det er en ganske kjip ting å ha når man ikke eier grønne fingre.

Jeg har alltid vært en sånn en som knapt har klart å holde liv i en kunstig plante. Etter to år med pandemi har derimot huset mitt blitt hjem for alt for mange blomster og grønne vekster i alle ­størrelser og fasonger. De fleste som kjenner meg, lurer nok fælt på hva i alle dager som hendte. Den som lurer mest på dette er nok egentlig meg selv.

Det å være en plante hjemme hos meg har alltid vært det samme som å få en dødsdom tredd nedover stilken. At tidligere innkjøp knapt har overlevd turen hjem fra butikken er dessverre omtrent ingen overdrivelse. Jeg aner ikke hvor mange planter som har endt opp i søppel­dunken her hos meg, men det er ikke få.

Det måtte derimot en pandemi til for å få vekket interessen for å ikke drepe alt grønt som kom i hus til. Da landet stengte ned fikk jeg som alt for mange andre plutselig veldig mye fritid. Når omtrent alt i hele verden var stengt og man ikke engang kunne rusle på besøk til noen så fikk døgnet overraskende mange timer. Det er faktisk begrenset hvor mange ganger man kan sortere sokkeskuffen (som by the way ikke er sortert lenger nå) eller hvor mange timer i strekk man klarer å se på Netflix. Tro det eller ei.

Jeg sto ikke alene i køen på Plantasjen, den dagen jeg mistet all vett og forstand og bestemte meg for å se om jeg kunne klare å få noe til å spire og gro. Samboeren min bare lo av meg der jeg kom drassende hjem med en sekk med jord og utallige poser med frø. Med min tidligere suksessrate på planter i bakhodet tenkte jeg at «less ikke is more» i dette tilfellet og sikret meg ved å så absolutt alle frøa jeg hadde kjøpt. Spent fulgte jeg med hver dag for å se om noe skjedde og etter en ukes tid var suksessen et faktum.

Og for en suksess det var! Snart delte jeg, samboeren min og hundene hus med en plass mellom 80 og 100 små spirer av tomat, chilli, paprika og agurk. Siden jeg var overbevist om at jeg snart kom til å drepe dem, så nektet jeg å kaste noen. Best å være på sikre siden.

En stund senere innså jeg motvillig at vi ikke kunne fortsette å bo i en jungel og plantene måtte derfor flytte ut eller bytte hjem. Mot alle odds hadde de overlevd så langt og flittig leste jeg meg opp på både pottestørrelse og gjødsel. Hageland hadde blitt mitt andre hjem og ettersom stua igjen så ut som en stue og ikke et showrom for tomatplanter så føltes den plutselig veldig tom. Et par planter beregnet på å bo inne ble med hjem og vipps så var stua full igjen.

Jeg som knapt så forskjellen på en orkidé og et grantre kunne plutselig ramse opp en rekke forskjellige Monstera-varianter. Jeg drømte om varigering og kjøkkenvinduet var fult av stiklinger. Et av mine største mareritt var en invasjon av trips, det var nemlig full katastrofe leste jeg på Facebook. Og det rareste av alt: Plantene så nesten ut til å trives!

Nå har det gått to år og den verste plantedilla har nok lagt seg. Hverdagen har kommet tilbake og jeg er ofte ikke ferdig på jobb før Hageland allerede har stengt. Stua mi er fremdeles full av grønne planter, noen få av dem stammer tilbake fra lock-downen for to år siden. Det er jo et ganske godt fremsteg til å være meg!

Jeg var ikke alene om å få plantedilla samtidig som koronapandemien inntok landet vårt. Vi er ganske mange som plutselig har oppdaget at fingrene våre nok var bittelitt grønnere enn vi trodde. Jeg dreper fremdeles planter, men det går stadig litt lenger mellom hver gang. Om ikke annet så er vel dette neppe den mest usunne hobbyen man kan ha. Jeg har i alle fall aldri spist så mange tomater som jeg gjorde sommeren 2020.

Nå går vi nok en gang våren i møte og jeg har allerede begynt å planlegge årets hagesesong. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal dele stue med hundre små spirer i år. Så får vi se om jeg klarer å overholde den avgjørelsen når årets frø skal handles inn. Jeg vet ikke helt om jeg har trua, det er alt for lett å la seg rive med.

Av. Aina Ludvigsen