Annonse:
Illustrasjon
Illustrasjon

Hun har ikke godt av å høre det, men noen ganger er venninna mi også helten min.

Ikke fordi hun er sliten, men fordi hun nekter å være det.

Alvorlige hverdagsproblem
I løpet av vårt rundt 15 år lange bestevennskap har jeg hørt henne si at hun er sliten en gang. Da tok vannet jeg holdt på å drikke turen ned i spiserøret og utløste ei hostekule og kulerunde overraska øyne. Brannfakkelen hennes er at det lille ordet på seks bokstaver overbrukes i norsk språk. Hun mener de aller fleste ikke vet hva det innebærer å være sliten, og at det vertfall ikke er noe de er en gang i uka eller oftere. Jeg er enig, men tar likevel meg selv i å ytre de seks bokstavene titt og stadig. Rundt meg og i media hører jeg også folk strø om seg med ord som deprimert, døv og angst. Jeg er nokså sikker på at 99,9 av disse folka ikke har fått nevnte diagnoser bekreftet av helsepersonell.

Tilbake til slitet. Overskriftene i nettavisene er ikke vanskelige å finne: «Slik sjekker legen om du er syk eller bare sliten», «Er du ofte sliten? Dette kan være årsaken» eller «Derfor bør du sove i stedet for å trene når du er sliten». En kjapp tur innom internettet kan fortelle deg at det å være sliten er et alvorlig hverdagsproblem. Og alvorlige hverdagsproblem må man ta på alvor. Eller?

Tenårsslit
Tenåringer som går på videregående skole og ungdomsskole forteller hvor slitne de er nesten hver gang jeg snakker med dem. Min reaksjon er å tenke det samme som jeg fikk høre selv dag jeg var ungdom: «Du vet ikke hvordan det er å være sliten enda, du er 16 år».

Jeg hadde ikke annet enn meg selv å tenke på. Det inkluderte skole, fritidsaktiviteter og jobb. Hver eneste krone jeg tjente kunne jeg bruke på kontantkort, bensin til scooteren og mascara og hvert sekund jeg hadde ledig disponerte jeg selv. Likevel ble jeg forbanna på de voksne som trodde de kunne fortelle meg hvordan jeg hadde det. Jeg var jo sliten!

Hvem?
I dag skjønner jeg at jeg ikke er sliten bare fordi det er godt når kroppen treffer sofaen om kvelden. Litt trøtt kanskje. Litt nedfor innimellom. Men ikke sliten. Så hvem er de egentlig da, sliterne som har rett til å kalle seg slitne? Er det trebarnsforeldrene med fulltidsjobb og uten vaskehjelp? Er det aleneforsørgere som sjonglerer to jobber? Er det pensjonisten som har jobbet et langt liv og ytt til fellesskapet? Eller er et kanskje noen med kronisk sykdom?

Jeg vet ikke helt, men jeg vet det ikke er meg, tenåringen jeg snakka med i går eller han jeg treffer på butikken i morra. Jeg vet også at de som påberoper seg å være slitne i tide og utide, bidrar til at man tar folk som faktisk sliter mindre seriøst.

Hvilepute
Forrige uke kunne NRK Rogaland fortelle at Helse Fonna har hatt en tredobling av antall barn som får diagnosen ADHD siden 2015. Sammen med depresjon er det den vanligste diagnosen barn og unge får. Bevisstheten på diagnoser hos den unge gruppa er blitt enorm sammenlignet med tidligere. Fra 2012 til 2016 økte antall polikliniske konsultasjoner med barn og unge fra 100.000 til 821.000. Over en fjerdedel av ungdommene på de videregående skolene sliter psykisk, viser en rapport fra 2017 gjennomført av Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jeg tror bevisstheten på barn og unges psykiske helse har mange positive sider, men jeg spør meg stadig om det også kan slå negativt ut. Enormt mange mennesker treffer på så store utfordringer i hverdagen at de ikke klarer å takle dem selv, disse fortjener å bli tatt på alvor. Med fare for å sette i gang en krenkefest spør jeg om diagnosene også kan bli en hvilepute for noen av dem som får dem? Er ikke en viktig del av ungdomstilværelsen å støte på alvorlige kriser, for så å jobbe seg ut av dem? Er det ikke sånn man vokser og utvikler seg? Personlig kan jeg komme på to alvorlige kriser i min ungdomstid, og det at jeg jobbet meg ut av dem uten hjelp fra medisiner eller helsepersonell tror jeg har gjort meg til en vesentlig sterkere person i dag. Selv om jeg kanskje ble litt sliten av det, måtte kjenne på at livet er tøft og felte mange tårer.

60 milliarder
Overlege i NAV Bjørn B. Hansen pekte i et innlegg i Aftenposten forrige uke på at en rekke ledere er blitt sykemeldt i kjølvannet av #metoo-kampanjen.
«Hadde jeg selv fått #metooanklager mot meg, ville jeg med sikkerhet fått søvnproblemer, mange bekymringer, konsentrasjonsvansker og problemer med å gå på jobb. Men er det sykdom, og har jeg rett på sykepenger? Det står i Folketrygdloven at for å få sykepenger, må du ha sykdom eller skade som medfører at du ikke kan gå på jobb» skriver han.
Han viser også til en artikkel fra professor Rolf Rønning ved Høyskolen på Lillehammer fra 2014. Rønning viste den gang at halvparten av sykemeldingene i Norge har sosiale årsaker og at disse koster samfunnet rundt 60 milliarder kroner.

Jeg vet hvor tøft mennesker som sliter med depresjon har det, og hvor vanskelig livet kan være når man er utslitt. Jeg tror også dette gjelder langt færre enn man får inntrykk av når man taster seg inn på internett, eller møter en bekjent på butikken som sier «Jeg er så sliten!»

God uthvilt helg!