Annonse:
Illustrasjon: Colorbox
Illustrasjon: Colorbox

Feit og ferdig, juba, juba. Invitasjonen til en god venns førtiårsfest i morgen fikk meg til å tenke på om vi virkelig er der i livet nå.

Illustrasjon: Colorbox

Illustrasjon: Colorbox

Førtiårskrisa altså. Om vi er der at vi skal realisere oss selv? Gjøre noe oppsiktsvekkende og sprøtt. Kjøpe oss motorsykkel. Begynne med fallskjermhopping. Finne oss en ny og bedre halvdel. Eller hva det nå er førtiårskrisa etterspør når vi er ferdige med de glade 30-årene.

Når jeg ser rundt meg, på vennene mine som vi enten akkurat har feiret inn i de fryktede 40-årene, eller de som snart skal bli det, ser jeg på noen som er langt fra ferdig. Noen av dem har akkurat begynt. De er i ammetåka og lurer på om de skal gå for Janus eller Nøstebarn til barnas ullundertøy. Og hvem som skal kjøre til neste fotballtrening.

Ikke tid til det
Har vi egentlig tid til å gjøre opprør i hverdagen? I alle fall ikke de førtiåringene jeg skal feire denne høsten – og de fleste helger neste år. De har noen klesvasker som skal settes på. Et foreldremøte i barnehagen å gå på. Trening og ettermiddagsgrinete barn. Å realisere seg selv midt oppi treårstrassen til minsten er det siste de tenker på. Det holder med en halv kveld på byen – etter at barna er i seng. Det er den tiden de trenger for å lufte ut dagens frustrasjon. Og nok tid til å føle på livets letthet. Kroppen – og for ikke å snakke om hodet dagen etterpå, er ikke lenger bygget for å holde på til morgenkvisten. Men vi er ikke førti, feite og ferdige av den grunn. Vi er førti og midt i småbarnslivet. Det vi trenger minst, er enda mer rot i livet. Vi drømmer om å lese avisa i fred og ro til frokosten. Vi drømmer om å bare dele seng med én – og ikke et par andre i tillegg, som trener kick-boksing i søvne.

Birthe Hegerlund Runde skriver heljepraten i Arendals Tidende.

Birthe Hegerlund Runde skriver heljepraten i Arendals Tidende.

Ikke udødelige
Professor Frode Thuen, er mannen som svarer på folks frustrasjoner om både førtiårskrise og andre kriser i A-magasinet. Han sier at han ser på førti som den nye puberteten. At det er rundt denne alderen vi innser at vi kanskje ikke er kommet så langt som ønsket, at vi ikke er i stand til å realisere alle våre planer – og at vi slett ikke er udødelig. Og greier vi ikke å ta den erkjennelsen med fatning, kan det bli krise av det.
– Jada, jeg merker at jeg har blitt førti!

Min kjære kommenterer fra sofaen – et sted han har tilbragt en del tid de siste to månedene for å få tre brudd til å gro i leggen etter å ha syklet inn i en blomsterkasse i byen. Og det attpåtil i sakte gå-fart. Han måtte til og med avlyse den store førtiårsfesten sin. Han skjønner fortsatt ikke hvordan det var mulig å få tre brudd i leggen av å krasje med hjørnet av en blomsterkasse. Så ja, han merker at kroppen er førti. Den lar deg ikke lenger slippe så lett unna. Førtiårskroppen vil egentlig ha deg ned på sofaen. Men det får vente til vi er femti. 40 år er jo det nye 30. I alle fall i hodene våre…