– Hæ, kan en ordfører ha barn?

7-åringen som sto ved siden av meg da selveste ordføreren i Arendal gikk forbi med familien, gjorde sterkt inntrykk på ham. At en ordfører også er en person med barn, kone, hus og hage, synes gutten var merkelig. Nesten umulig tanke. For bodde ikke ordføreren på Rådhuset? Og var ikke han ute i fine middager og klippet over røde snorer både her og der hver dag? Hvordan kunne han da være en vanlig person med en familie?

Mamma er på møte
Jeg vokste opp med en pappa som alltid var hjemme. Og en mamma som alltid var ute. Det er mulig at sannheten er fordreid, men det er sånn jeg husker det. Dette var på 80-tallet. De fleste andre mammaene bakte boller og så på Portveien 2 med barna sine om kveldene. Jeg var med mamma på årsmøte i Venstre eller ute med politisk propaganda i postkassene.

Mamma var fylkesleder i partiet og leder av likestillingsrådet. Fokuset var utover. Verden skulle reddes. Familielivet sto som en god nummer to. Å bekjempe farlige veier, atomvåpen og mannsjåvinister sto øverst på to-do-lista. Mamma gikk nemlig ikke på kompromiss med sine egne politiske verdier. Selv om partiet hun ledet var så lite at det ble sagt at de kunne ha årsmøtet i en telefonkiosk. Men jeg var stolt over mammas kampvilje. Jeg personlig tok til og med æren på skolen for at vi fikk en splitter ny idrettshall på Saltrød, siden jeg mente at det var noe mamma og Venstre hadde fått til. Da var det helt ok at hun var mye ute på møter.

Det har vi alltid ment
Nå, etter valget, når alle politikerne har vasket av seg håndtrykkene fra velgerne og pakket sammen vaffeljernet, kan de begynne den virkelige jobben igjen. Det er nå ord skal bli til handling. Vi er mettet på ord. I alle fall på ord og løfter, og hvem som skal ha æren for hva. Det er litt som hjemme. Når tenåringene overdøver hverandre med argumenter for hvem som har tatt ut søpla flest ganger denne uka, lukker jeg ørene. Det er det samme for meg. Bare søpla blir tømt. Når Jonas og Erna krangler om hvem som først mente at det var viktig å jobbe for å nå klimamålene, tenker jeg at hvem som skal ha æren ikke er viktig for meg. Bare at de gjør det.

Noe har skjedd
At partier tar æren for ting, er forståelig nok en viktig del i det å bli likt. Men den følelsen når andre tar æren for noe du har jobbet lenge med, uten å nevne deg, bare fordi de kommer inn i sluttfasen, flagger høyt at nå må alle trå til, og så blir ting fikset, det er litt kjedelig. Både hjemme, på jobb og i politikken. Jeg skjønner godt at folk kan bli litt gretne av det. I år, for eksempel, tok regjeringen æren for de gode tidene, og mente at det var deres fortjeneste. Erna mente også at det var takket være innsatsen til de borgerlige samarbeidspartiene at vi nå for første gang har klimamålene til 2020 innenfor rekkevidde.

Roper etter oss
Men er det sant? Fem NRK-journalister faktasjekket om statsministeren kunne ta æren for denne utviklingen, og kom frem til at påstanden er delvis feil. Flere andre partier har vært med på å jobbe frem dette, men regjeringen har gjort noen konkrete tiltak, det skal de ha. Ja, ja, ikke helt løgnaktig, men de glemte bare å ta med den lille detaljen at noen hadde gjort litt av arbeidet i forkant. Sånt kan skje.

Bare mennesker
Politikere er mennesker de også. De vil ha anerkjennelse på at de gjør en god jobb.

Ordføreren som hørte 7-åringens spørsmål om det var mulig å både være ordfører og far, syntes ikke denne betraktningen var så helt fjern fra realiteten. Faktisk på grensen til det uforsvarlige. Men likevel holder de ut, politikerne. Troen på endring driver dem. Og tilliten fra velgerne. Da er det vel ikke så rart at de har behov for å rope litt høyt etter oss for å fortelle hva de har gjort. Men nå kan de hvile stemmen sin litt i et par år i det minste.