Hell i uhell

– Yes! Får vi lov til å prøve VR-brillene?

To fotballgutter kledd i ull innerst og fotballdrakt ytterst smiler fra øre til øre. For fem minutter siden har de akkurat fått beskjed på kunstgressbanen at fotballtreningen måtte bli avlyst siden banen var isbelagt. Derfor dro vi innom jobben min en tur for å hente noe, og der støter de på etasjens kuleste. Han som lager digitale AR- og VR-program og spill. En voksen mann som jobber med det disse guttene liker nest best etter fotball. Eller av og til mer enn fotball. De har funnet drømmejobben.

Filosoferer over tilfeldighetene
– Jeg vet hva hell i uhell er, sier den ene 8-åringen.
– Vi har vi lært det for lenge siden. Det betyr for eksempel som i dag at noe dumt skjer og så skjer det noe bra etterpå, følger han opp.
– Ja, det har jeg opplevd, svarer kameraten.
– En gang skulle vi noe gøy, men så var det vi skulle på stengt, og da dro vi og gjorde noe som var enda gøyere, fortsetter han.
To kamerater som har åtte års livserfaring bak seg filosoferer over livets tilfeldigheter. Og hvordan forandring i planene kan føre til noe enda bedre. Jeg lytter. Jeg håper bare de beholder den samme innstillingen gjennom det planstyrte voksenlivet som ligger foran dem. Hverdagen de om 30 år skal befinne seg i, når de skal rekke å lage middag til familien etter jobb, og deretter ha barna klare på trening klokken fem. Her er det ikke rom for mye uforutsette ting. Alt det som kan få kabalen til å rase.

Fant ikke frem
Ofte raser kabalen. Ting går ikke på skinner. Forandring fryder ikke. Men noen ganger kan det faktisk være bedre om ting raser. Det jeg husker best fra sommerferiene da jeg var liten, er når alt var litt kaos. Når regnet plutselig kom på teltturen etter dagevis med sol og bading, og vi kunne ligge inne i teltet og spise kjeks og lese Donald i flere timer. Når vi var på bilferie til Sverige og ikke fant stedet vi skulle til, og fikk til slutt leie oss inn i en campingvogn på et gårdstun langs veien, ble dét en eksotisk opplevelse. Den vinteren i 2007 hvor alt sto stille på grunn av snøstorm og vi måtte måke foran huset tre ganger om dagen for å ikke snø totalt inne, og det var greit å komme for sent til jobb eller ikke komme i det hele tatt, er en vinter som satte spor. Alle naboene hjalp hverandre og gjorde noe sammen for første gang. Det måtte et ekstremvær til. En forandring som skapte noe bra.

En annen dør åpner seg
Når én dør lukker seg, åpner det seg en ofte annen, er kanskje en oppbrukt klisjé. Men det er likevel noe i det. Den optimistiske måten å takle forandringer på, er i alle fall den mest interessante. Forandringer må til. Change or die. Selv oljebransjen har skjønt det. Mange firmaer henter inn unge hoder når de trenger å forandre seg. De som tør å tenke utenfor boksen og ikke er redd for å røske opp i faste rutiner.
Uten å tenke nytt, står vi stille. Selv om noen bare har behov for dét også.

Hjernen vår er på laget til endringsmotstanderne. Den er nemlig laget på en måte som gjør at den er motstandsdyktig mot forandring.
Den liker rett og slett ikke at mønstre brytes. Da kommer det en varsellampe om at forandring er på ferde. Hjernen er rigid og vil gjøre det den alltid har gjort. Endring skaper ubalanse og en direkte trussel mot vår overlevelse. Men vår sosiale trening kommer på banen og justerer hjernen. Sier at det er greit med litt forandring. At det faktisk kan bli til noe bedre. Det har faktisk vist seg gjennom historien at det er denne tankegangen som får verden videre.

Uhell i hell
Folk takler forandring ulikt. Jeg tilhører de som liker forandring. Det samme gamle blir kjedelig. At noe ikke går etter planen, kan også være gøy. Mye av det bra jeg har fått i livet skyldes hell i uhell. Ting som har gått alt annet enn på skinner. Sporet av, og funnet et bedre spor. Det gjelder å bare slappe litt av og så ordner ting seg på et eller annet vis. Storesøsteren min mener det er fordi jeg er lillesøster og vant til at andre ordner opp. Kanskje det. Uansett er det ok å ikke være så fordømt planlagt til enhver tid. Da kan vi overse ganske mange muligheter og veier. Noen av dem er kanskje bedre enn det du har planlagt også.
En litt mer uvanlig variant er motsatsen uhell i hell. Ruth på 90, som nettopp hadde mistet lappen fordi hun var for gammel til å kjøre bil, vant førstepremien i et lotteri – en ny bil. Det er bare maks uflaks.