fbpx
skip to Main Content
Colourbox

Heljeprat: Kan noen vennligst redde oss?

Hva snakker vi om? Jo, den største trenden i kongeriket om dagen: Det sterkt, økende salget av doruller i store sekker. Det holder nå.

Du som leser dette har etter all sannsynlighet observert en bekjent eller ti skrive noen halvvittige ord på fjesboka, om dopapirets fortreffeligheter. Hvorfor bekymre seg for tørkeprosessen når 2-lagspapiret – eller selve Rolls Roycen i tilbudet av doruller i sekk; 3-lagspapiret av økologisk, nedbrytbar materiale, kan hjelpe deg når du trenger det som mest?
Den beste omtalen jeg har lest, veltet inn i søppelmappa i e-posten min her om dagen: «Bestselger! Frosty ekstra mykt toalettpapir av 100% nyfiber (!). Suveren fortjeneste og fantastisk kvalitet i en og samme pakke». Et klikk til fant denne utdypelsen: «Den største kvaliteten produsenten har fått frem, ligger i at hver dorull kombinerer stor kraft med behagelig mykhet». Jeg vil egentlig ikke vite mer.

For et sted mellom 300- og 400 kroner, som ofte er den «anbefalte» standardprisen for herlighetene innpakket i en diger plastsekk, kan jeg visstnok bli en lykkelig eier av en sekk, eller flere – om pappaen til Jens ser sitt snitt til å øke mitt innbilte behov for 3-lagsvidunderet. Med på kjøpet bidrar man etter sigende med å opprettholde – det beste ved Norge; Den Store Dugnadsånden. Det koster som kjent å ligge på hotell når barna skal på tur og kjøre buss der sjåføren holder hviletiden hellig. Sovepose og klasserom er også på vei ut, har jeg forstått. Da er det sekkesalg med doruller som gjelder.
Det som ikke blir fortalt, i iveren etter å øke kvaliteten på alle turene ungene våre må være med på, er at innkjøpsprisen ofte er dyrere enn Obs selger tilsvarende antall Lambi-ruller for – både før og etter kampanje. Hvorfor kjøper vi sekk etter sekk da? Er kakelotteri og vaffelsalg allerede gått av moten?

Korps?
Hvis du ikke har bekjente med barn i skolealder, kjenner du kanskje en russ som planlegger årets fyllefest? For fortjenesten av en sekk, får man rundt fem halvlitere i retur, enda færre om vorspielet skjer på puben. I en russefeiring er det litt snaut. Skal det bli en minneverdig fest, må salgstallene opp. For de som trodde russen lager bråk på våren, må tro om igjen. Det som lager bråk er lastebilene som lemper av paller med sekker til folket. For å forklare via dialekten: De e møe.
Eller har du kanskje en nabo med unger som spiller tuba i skolekorpset, eller en turndreng som skal på stevner i inn- og utland flere ganger i året? En klasse som skal skoletur til Rjukan? Ikke vet jeg hvem du kjenner eller hva dine barn skal på av utflukter, men om du ikke har opplevd å bli bedt om å kjøpe doruller til blodpris, da har du antakelig dratt ned rullegardinene og takket farvel til sosial omgang det siste året.
For det er faktisk ikke mulig å unngå farsotten, som har bitt seg fast i områdene der nordmenn bor. Den største ivrigheten i salgsleddet er det foreldre flest som står for. De kjører villig rundt i nabolaget med en tilhenger eller varebil full av toalettpapir, og de kjører selvsagt gratis til nabobyen for å tilfredsstille tante Annas abnorme behov for det hvite gullet i lange baner.
Hadde grønne menn foretatt en forskningsarbeid om #trender i samfunnet, ville de sporenstreks – hvis de er eiere av medfølelse – ringt folkehelseinstituttet raskere enn det tar å løpe inn med løs mage til nærmeste toalett.

Revolusjon
Hva er så denne dorull-i-sekk-revolusjonen som velter innover troskyldige og salgskåte nordmenn, som er vante med utedo og enkle doruller i 8-pakninger kjøpt på samvirkelaget? Bak forretningsideen står en rekke millionbedrifter, som har truffet en nerve i tiden med «lettjente penger til ditt håndballag, fotballag eller korps». Doruller er den nye oljen i velferdsstaten. Tørkeruller er den nye gassen og sokker til «sjokkpris» den nye laksen. De gliser over trenden, som gjør at ethvert dobesøk er en sann glede med dollartegn både her og der.
Under lys av å være på barna og foreldrenes side, selger de dopapir til foreldre som igjen selger videre til deg og dine bekjente for en pris kun en mor og tante Anna kan elske.
I Beijing er situasjonen annerledes. Ifølge en artikkel i Aftenposten i fjor vår, har myndighetene i Beijing tatt i bruk høyteknologi for å stanse plyndring (!) av dopapir fra offentlige toaletter, nemlig ansiktsskanning (!).
Før du gjør ditt fornødne må du stå foran en ansiktskanner for å bevise ditt behov. Når man viser sitt sanne ansikt må du stå urørlig i tre sekunder, inntil et lydsignal varsler at den tilmålte tørke-kvoten er på vei. Det geniale – som for øvrig kommer an på hvem du lytter til, når det stormer som verst – er at ansiktsskanneren nekter å gi ut nye 60 cm med sårt tiltrengt papir, før det er gått ni nye minutter. Og årsaken til dorull-rasjoneringen? De eldre stjeler toalettpapir som ravner.

Felles
Gamlingene i Beijing og tante Anna her på bjerget har med andre ord en ting til felles: De har en haug med dopapir i kjelleren. Kineserne tørker seg med dårlig samvittighet, mens tante Anna tørker i vei – lykkelig uvitende om at tantebarna drikke seg snydens på russefest.
Hvis du først har havnet i dorull-fella – og du virkelig vil bedrive litt ordentlig dugnadsarbeid, kan du by hundeeiere som har brukt naturskjønne Hove i vinter – på en sekk eller to. Kanskje det blir enklere å få med seg driten i pose om man har en toalettrull for hånden?
Eller kanskje naboen din har behov for å tørke bort all driten som han serverer i sosiale medier?

Bare vent, en sekkeselger dukker snart opp i din feed, på arbeidsplassen din eller i russedrakt på jakt etter øl-penger.

God helg, og god tørk!

Back To Top