Heljeprat: Sykkel – til glede eller besvær

I sommer fikk jeg en sykkel i gave, riktignok av et billig merke, men dog; sykkel er sykkel.

 Ja, sykkel er sykkel tenkte jeg og var i grunnen veldig fornøyd med gaven, den var flunka ny og så riktig så kul ut syns jeg. Den tanken hadde jeg i hodet fram til jeg leverte sykkelen inn til en av byens sykkelbutikker for å gi den en liten oppjustering og sjekke at dekk og montering var i orden.

God service
Idet jeg triller sykkelen inn i butikken møter jeg en kjekk ung mann som høflig spør hva han kan hjelpe meg med. Jeg legger fram mitt ærend og ber om å få sykkelen sjekket i alle bauger og kanter i tillegg til å sette på klikkpedaler. Han smiler fortsatt mens han noterer ordren, og jeg forteller åpenhjertig at jeg har tenkt å begynne å sykle som trening, derfor ville jeg ha klikkpedaler. Vi småprater hyggelig og jeg tenker positive tanker om serviceinnstillingen til den unge herremannen.

Dårlig service
Men så skjer det noe som får hele den positive opplevelsen til å rase sammen som et korthus i stiv kuling. «DEN SYKKELEN VIL VI IKKE GJØRE NOE MED» kommer det hardt fra en voksen herremann fra sidelinjen. Jeg tror virkelig at han spøker, og ler litt sånn flåsete «haha, det var veldig vittig». «DET DER EN BILLIG DRITTSYKKEL OG DEN VIL VI IKKE HA NOE ANSVAR FOR, DU KAN BARE TA DEN MED DEG IGJEN» fortsetter mannen i ramme alvor, og jeg skjønner at dette er langt i fra en spøk. Etter nærmest å ha tryglet om å få dem til å ta en enkel sikkerhetssjekk og bytte pedaler på sykkelen, fikk jeg jeg til slutt «lov» til å la de gjøre jobben.

Forbanna
Med en flau smak i munnen og med rødmende kinn forlot jeg butikken. Følelsen av å bli «dømt» fordi jeg ikke har en dyr fancy sykkel opplevdes som stigmatiserende. Butikken kan helt sikkert velge sine kunder etter prislappen på sykkelen, men er det god kundeservice? Bør ikke alle kunder bli behandlet med like mye respekt? Flauheten ble raskt erstattet med sinne, og jeg kjente meg forbanna over hvordan jeg som kunde ble behandlet her. Aller mest fikk jeg lyst til å løpe tilbake, finne en sykkelpumpe og gi innehaveren en skikkelig omgang juling med den, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke, man er da godt oppdratt.

Kostbar folkehelse
Min billige sykkel fungerer som den skal… jeg sykler fra A til B og er fornøyd med det. Men hver gang jeg setter meg på det myke gode setet mitt og skal ha en sykkeltur tenker jeg på hvilken retning sykling har tatt i samfunnet vårt. Det er ikke mange år siden vi la ut på hyggelige sykkelturer for å kose oss, vi trengte ikke sykle fort eller ha masse fancy utstyr.  Hvis vi skal sykle i dag skal vi helst ha på oss kondomdrakt, ha racersykkel til 20 000 kroner og en tjukk lommebok. Vi snakker hele tiden om folkehelse og å få folk ut i aktivitet. Er vi virkelig kommet dit at vi må punge ut flerfoldige tusenlapper for å bli tatt på alvor i sykkelbutikken, og hva betyr det for folkehelsa?