Heljeprat: Se på meg!

Jeg lurte på om jeg skulle si noe. Kunne jeg blande meg inn. Kunne jeg si i fra til en mamma at hun måtte se på babyen sin?

Du har kanskje vært der selv. Jeg også. Meldt meg ut av situasjonen jeg er i, og meldt meg inn i det som skjer i den utvidede verden jeg går med i hånda. Tatt opp mobilen fra lomma, sjekket et par mail eller scrollet nedover nyhetene. Mens jeg ventet på noen, mens jeg bygde Lego med syv-åringen, eller på et jobbmøte som drar ut i tid. Det er en kjedevane som å bite negler. Og ingen kikker heller rart på deg om du gjør det. For du må jo være tilgjengelig. Du må svare på snappen med en gang. På mailen. Selv om du er på do.

Eller må du egentlig det? Jeg merker hvor deilig det er å være på fly. Da kan du sette mobilen på flymodus og være helt utilgjengelig. Selv om det begynner å bli lov å være på nett der også, men det ignorerer jeg. Det er deilig å la tankene vandre uten at de er styrt av noe eller noen.

1-0 til smartphonen
Jeg står fortsatt bak jenta med babyen. Vogna er ny og dyr. Alt er på stell. I løpet av de fem minuttene vi har stått i kø, er det foreløpig 1-0 til smarttelefonen i oppmerksomhetskampen. Hva tenker den lille jenta i vogna? Hva skal hun gjøre for å få et blikk av moren? Gråte? Le? Lære seg å snakke? Sende en sms?

Blikkontakt med små nyfødte er livsviktig for utviklingen deres. Det gir dem bekreftelse og tilknytning. Det er et språk de kan. De søker med blikket og føler seg sett og forstått når noen møter det. Hva som skjer når de ikke får det, er det ennå ikke nok forskningsgrunnlag for å si noe om. Men det helsefagfolk frykter, er at barna uansett vil være taperne i konkurransen med smarttelefonen. Selv om teknologien har gått fremover, har vi fortsatt de samme hjernene. Hjerner som trenger stimuli for å utvikle seg riktig. Manglende blikkontakt med de nærmeste i familien, kan skape tilknytningsproblemer livet ut. De kan bli dårligere til å forstå andre mennesker. Og til å bli forstått. Forskjellen på nyfødte menneskehjerner og dyrehjerner er at de ikke er ferdig formet hos oss når vi blir født. Det er fortsatt mye som gjenstår, og som trenger stimuli for å utvikle seg riktig.

– Bare vent litt…
Tenåringene mine sier jeg hater skjermer. Det gjør jeg ikke. Jeg bruker det hver dag på jobb og for å holde kontakten med venner. Og om kvelden koser jeg meg med en serie på TV. Men det er pausen jeg er opptatt av. At vi av og til må sette mobilen på flymodus. Vi kan ikke klage på barna som prioriterer skjerm fremfor lek når vi selv tar opp mobilen i hvert ledige minutt og ber dem vente litt med å vise oss hva de har tegnet fordi vi bare må legge inn en kommentar på Facebook først.

Det som skjer på skjermen, i den utvidede virkeligheten, tar tiden fra øyeblikket vi er i. Når vi fordeler oss i flere parallelle verdener, er det enkel brøk at vi da ikke kan være fullt og helt tilstede ett av stedene. Men noen ganger er øyeblikket viktigst.

Kanskje vi skal innføre flymodus noen timer hver dag hjemme. For alle. Vi kunne kalt det flyt-modus.

Lever i troen
På hyttetur og i båten har vi innført skjermfri sone. Detox-kur for skjermelskerne. Det koster en krangel i forkant hver eneste gang. Men det er verdt krangelen. Når vi er installert med Yatzy, kortstokk og brettspill er det bare 15-åringen som fortsatt har behov for å sjekke innom Snapchat. Men behovet fader mer og mer ut i løpet av helga. Etter sist hyttetur kjente jeg at jeg hadde gjort noe rett da minstemann på syv, med røde kinn etter å ha vært ute i snøen og hoppet fra taket, klart og tydelig bekreftet min tro:
– Det er så gøy på hyttetur uten Ipad, for da kan vi hoppe fra taket, spille kort og være sammen.

Enten er han så smart at han vet hva han skal si til mora si, eller så er det noe i skjermpausene. Men jeg fortsetter uansett å leve i troen på at vi ofte kan legge fra oss smarttelefonen. Det er vanskelig å slutte å bite negler, men det viser seg at folk klarer det også.

I køen på kafeen smiler jeg så stort jeg kan til babyen i vogna mens mammaen fortsatt er opptatt med å scrolle på mobilen. Det er ingen respons. Det er ikke sikkert det betyr noe. Jeg tar opp mobilen for å se om noe nytt har skjedd på Facebook, og for å legge ut en ny statusoppdatering om hva jeg gjør.