fbpx
skip to Main Content
foot steps with stroller

Heljeprat: Pappaperm

Det stemmer – jeg skal avvikle pappaperm for første gang i livet! Etter å ha blitt fulgt fysisk bort til Nav av min gode kollega Rune Jobsen, fikk jeg guidet meg gjennom papirene av en hyggelig dame. Alle papirer kom i retur i går, og må gjøres om igjen, men det har ingenting med saken å gjøre.

Halvannen dag hver uke frem til mai skal jeg avvikle pappaperm fant vi ut. Det slo meg raskt at jeg faktisk har et par, tre år tilgode. Prinsessen vår, Mia Ariana, har relativt voksne søsken, som har måttet klare seg uten pappa med pappaperm. I forrige årtusen var knapt pappapermen oppfunnet.

Odd Bjørn Jensen, daglig leder i Arendals Tidende, skriver ukas Heljeprat.
Odd Bjørn Jensen, daglig leder i Arendals Tidende, skriver ukas Heljeprat.
I dag er det blitt helt vanlig å ha en kollega som avvikler pappaperm i en eller annen prosentsats. Som arbeidsgiver kan dette være frustrerende å følge med på.
– Hvor er Jan Erik? Hvor er Rune? Hvorfor er de ikke på jobb?
– Pappaperm! Tilropet kommer fra flere kanter, som den største selvfølgelighet. Det burde jeg jo vite. Det er blitt en av de helt normale tingene vi forholder oss til. Like selvfølgelig som å ikke røyke på kontoret.

Slik var det ikke før, for 20 år siden var det helt uhørt at en mann skulle avvikle pappaperm. Jeg husker at begrepet fantes, og at tilbudet lå «på bordet» for dem som ville «ta» deler av mors permisjon. – Kun for dem som er nødt, fordi kjerringa tjener alle pengene, tenkte jeg dengang i mitt stille sinn.

Jeg så aldri sannsynligheten for at ALLE menn med barn skulle avvikle pappapermisjon. Far kan ikke lenger gi permisjonen fra seg til Mor. Han kan visstnok frasi deg rettighetene sine og dermed spare staten for kostnadene. Staten betrakter hver av foreldrene som enkeltstående individer, med hvert sitt ansvar for å ta vare på barnet. Før var foreldrene en enhet, som staten betalte permisjon for, fordelt etter deres egen fornuft og behov.

Å joda! Jeg forstår godt hvorfor det ble endret på!

Jeg hører feministenes tilrop nå -skulle bare mangle, ta ansvaret ditt, stakkars kvinnene, ditt mannssjåvinistiske svin! Min lesbiske tante Tone, var en innbitt kvinnesak forkjemper. Hadde hun levd idag, hadde hun frydet seg stort over utviklingen. Hun hadde likt at jeg nå endelig må «ta ansvar» for det å ha unger – jobben som kvinnene har måttet gjøre i tusenvis av år. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på at verken tante Tone, eller dagens samfunn har 100% «rett» i sine generaliserte, moderne normer.

Pappaperm er en fantastisk ting, en glede, en utrolig mulighet for mannen. Jeg gleder meg stort til å være med prinsessa mi. At staten velger å betale meg for dette, er jo helt bortiveggene fantastisk!

Dagens mann bør likevel ikke bare godta alle nye endringer helt uten ettertanke. Endringer som samfunnet påfører oss, og som til de grader påvirker kjønnsrollene, og familiepolitikken for oss og våre etterkommere. Jeg fascineres av hvor fort det glemmes hvordan ting var. Jeg er gammel nok til å huske forskjellen – mine barn er ikke det!

Jeg representerer en «mykere» mann enn generasjonene før meg. Jeg er forhåpentlig utstyrt med mer enn gjennomsnittlig omsorgsgener. Jeg har omsorg for mange, og føler at dette er min viktigste oppgave i livet. Det er verken vondt for meg å godta, sette pris på, eller å akseptere endringene som har skjedd. Jeg savner bare sterkt valgfriheten. Den som påminner meg om at det har vært og kan fortsatt være annerledes. At det fortsatt finnes en rettferdig mulighet for å være han unge mannen jeg var og ønsket å være for 20 år siden..

Samfunnets «tvangstrøye» oppnår ønskede holdningsendringer raskt. Nye generasjoner uten historisk kunnskap, oppfatter alle regler uten alternativer som det eneste riktige.

Før vi vet ordet av det er det blitt helt forkastelig å ikke avvikle pappaperm. Det er farlig i et samfunn som også trenger gründere, hardtarbeidende unge mennesker under etablering, menn som kvinner, dem som ikke har alternativet å la være å jobbe, dem som ikke bryr seg om hva rettighetene deres er, ei heller om hvilken dag i uka det er. Disse som er villige til å ofre alt, men ikke barna sine! De fleste vil føye seg etter det som er «rett» ovenfor barna, eller de må leve med skammen av å ikke strekke til.

foot steps with stroller

Disse menneskene, uavhengig kjønn, må ha muligheten til å ha sine kjære hjemme, ivareta hele familiens økonomi, opprettholde noe som en gang het kjernefamilien, som ikke var helt avhengig av to fulle inntekter og SFO før solen sto opp.

Det må være rom for en ung mann av 2016 som har omsorg for mer enn barnet, som i tillegg bærer byrden av familiens inntekstbehov, bedriften og alle dens ansatte. Som 25-åring hadde jeg soleklart falt utenfor normene for pappaperm, og samvittigheten hadde plaget meg – hvis jeg ikke visste om noe annet..

Vi splitter i dag opp behovet for tradisjonelle familiemønstre, vi gjør mor og far jevnbyrdige i alt. Vi får kanskje likhet, men er det virkelig kun likhet som teller i familiepolitikk?

Skal vi «avskaffe» mannen som tok vare på alle sine?

Han vil være et glemt og ukjent kapittel for våre barnebarns generasjon❤️

 

Da kan det forresten være at menn også føder har jeg hørt – likestilling kalles det..

Odd Bjørn Jensen
Daglig leder Arendals Tidende

Back To Top