Heljeprat: Noe spektakulært, kanskje?

Det ble aldri noe av visjonen om en ny, felles Tromøy-skole på Hove. For langt. For dyrt. Det var noen av argumentene. Kanskje er det bra at spaden snart er i jorden for en ny 1-10 skole på Roligheten, en skole som skal være lærested for øyas barn og ungdom i uoverskuelig fremtid.

Men det skjer ting på Hove.

En nedlagt militærleir overtatt da tyskerne ble jaget hjem og norske, mer eller mindre motiverte rekrutter ble innlosjert. Hvem vet, uten hitlermaskineriet hadde kanskje Hove i dag vært en urskog. Kanskje hadde det vært landets utgave av New Yorks Manhattan? Det er flatt på Hove, altså. Vel, siden de gale 40-åra har de røde brakkene og hele det gigantiske friområdet, indrefileten på Tromøy, strengt tatt kanskje ytrefileten med tanke på den plasseringen, hatt mange funksjoner. Som leirsted, festlokaler og asylmottak, som base for landets største og, ifølge kåringer, en av verdens beste musikkfestivaler. Så god, faktisk, at den ikke finnes mer.

Det har begynt å røre seg i rådhuset i byen vår om hva Hove skal brukes til. En av de virkelig våte drømmene til politikerne våre er å få et nasjonalparksenter plassert på området. Et besøkssenter for Raet Nasjonalpark i de tre kommunene, Grimstad, Arendal og Tvedestrand, der den mest undersjøiske steinrøysa fra istiden ligger opprullet. Om nasjonale myndigheter vil øke vernestatusen fra landskapsvernområde, da. Det er jo slett ikke sikkert. Enkelte politiske partier i Arendal og i fylkesutvalget sørget for endringer i fylkesmannens anbefaling om nasjonalparkens grenser til såkalte sentrale myndigheter. Forhåpentligvis kommer parken, for som den russiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen juniors skikkelse påpekte – man kan jo ikke se grenser under vann.

Hva skal et nasjonalparksenter være? Det holder ikke med eksempelvis en utstilling av to rullestein, en plakett og Rune Sævre fra Sosialistisk Venstreparti som parkvert og høytlesing av Tromøy Historielag i en av de røde brakkene, selv om både mannen og laget har aldri så mye kunnskap om livet i fjæra, potetdyrking og historiske tangrettigheter. Det må mer til for å gjøre senteret til en turistattraksjon. Også mer enn et flott bygg. Det må ha innhold og omgivelser.

Lokalpolitikerne roper høyt om utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene. De bør også oppmuntre til lokal utflytting. En gang var det en rekke, kortreiste arbeidsplasser i gode bedrifter på Tromøy. Etter kommunesammenslåingen på 90-tallet er det meste borte. Et nasjonalparksenter kan være med på å blåse liv i det igjen. Havforskningsinstituttet bør flyttes til Hove. Vitensenteret Sørlandet kan bli enda bedre på Hove, det er også plass til Kystverkets regionkontor. Grid-Arendal bør være en selvfølgelig flyttekandidat i forbindelse med et besøkssenter for nasjonalparken. Tenk på alt disse fagfolkene har å snakke sammen om i lunsjen!

Likevel, for å få de store massene er det én ting som kan være med og sette prikk over i’en og gi blå tall i regnskapet.

Bygg et badeland! Sammen med nasjonalparksenteret. Se til Sørlandsbadet i Lyngdal og lag en virkelig attraksjon, sammen med private investorer. La turistene duppe ved bassengkanten i ett med horisonten der ut mot Danmark. Da får senteret besøkstall, Arendal et etterlengtet svømmebasseng og tromøyelever og andre elever kan slippe å busses til Birkenlund og Moltemyr for svømmeopplæring. Slik er det nå og slik vil det bli med ny skole også, siden den ikke blir utstyrt med basseng.

I tillegg får leirskoleplanene, som til sommeren skal testes ut som pilotprosjekt på Hove, ytterligere verdi for elever som kanskje kommer fra både Nederland og England for å dra på skoletur. Ved flere anledninger har Høyres Geir Fredrik Sissener sagt om saker at de er store kinderegg. Tre ting på en gang. Et nasjonalparksenter, badeland, leirskole og kanskje en endelig utbygging av Arendal Herregaard er mer enn et kinderegg. Nå er egget i alle fall lagt, og det er lov å håpe det ikke går den veien høna sparker.